Generasjonskifte

Hei, mine venner.

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her inne.
Men jeg kan fortelle at det har vært noen tøffe år siden sist.

Først og fremst må jeg jo si at jeg de siste 3 årene har jeg måttet dele all kos og oppmerksomhet med 2 av ungene mine. Eller pøbelfrøene om man vil... Cala bor her oppe med meg hele tiden, og Caos bor i kjelleren sammen med Tonje-Elin, men kommer ofte opp for å være med meg.
Og ikke bare har oppmerksomheten og kosen blitt delt, jeg har til og med måtte kjempe om maten med disse 2 grådige ungene. Jeg er sikker på at jeg har fått mye mindre mat og lever nå nesten på sultegrensen på grunn av at de også skal ha. 
Ikke at mor og far er enige i det virker det som. De mener fremdeles at jeg ikke har lov å forsyne meg selv hvis det står uspist mat på bord og benker i huset.
Jeg tenker det er bedre jeg tar den, som virkelig trenger næringen, enn at den skal stå der og ikke bli spist...
Noen ganger tror jeg de mener at jeg til og med har fått litt for mye mat i forhold til hva jeg skal ha, for de påstår at jeg har lagt på meg og har blitt litt rund. Men det kan ikke være mulig med så lite mat som jeg klarer å karre til meg med de 2 slukmåsene i huset.

Men jeg er tolererer dem, og må innrømme at jeg har blitt vant til å ha dem rundt meg. Jeg kan faktisk strekke meg så langt å si at jeg syns det er greit å ha dem i hus. De kan jo være litt moro å leke med innimellom.

 De fleste ungene mine flyttet hjemmefra rundt 3 måneders alder, og det var ok. Spesielt siden mange av dem kommer hjem på besøk med jevne mellomrom. Da er de liksom ikke forsvunnet helt ut av livet mitt likevel, og det liker jeg. Men det er greit at de ikke bor her alle sammen, for da hadde det sikkert ikke vært noe mat igjen til meg...

Men tilbake til hvorfor det har vært tøft de siste årene. Det er ikke bare på grunn av ungene mine.
Et halvt år etter at ungene mine var flyttet hjemmefra ble jeg alvorlig syk og holdt på å dø.
Jeg fikk en infeksjon i livmoren som endte med at jeg måtte opereres.
Det var rett før det var for sent når de endelig fant ut hva som var galt med meg, og jeg var sluttet å både spise og drikke, men jeg klarte meg heldigvis og jeg ble sakte bedre. Det tok lang tid, og mor og far var lenge redd for at jeg skulle dø, men med masse omsorg, kjærlighet og rett medisin ble jeg helt frisk igjen.

Som om ikke det var nok, så ble jeg alvorlig syk enda en gang i fjor sommer. Da hadde jeg visst spist noe som ikke var så bra for meg... I hvert fall var det det veterinæren sa etter at hun måtte hasteoperere meg en lørdags kveld. Mor og far merket at jeg ikke var meg selv og ble redde for at jeg hadde fått en ny infeksjon i kroppen, så mor tok meg med til veterinæren for å finne ut hva som var galt. Når de undersøkte meg fant de ut at jeg hadde spist noe som hang fast med den ene enden i magesekken og den andre enden var langt inni tarmene mine. Veterinæren sa at hvis jeg hadde kommet litt senere hadde tarmene mine blitt hull på og jeg hadde ikke overlevd.
Men enda en gang ble jeg frisk etter å ha blitt operert, og nå håper mor og far at jeg er ferdig med sånt, sier de.
Det håper jeg også. Det er ikke gøy å være syk. Det eneste som er positivt med det er at jeg får ekstra mye kos og masse leverpostei med medisin i. Men leverpostei kan jeg sikkert få når jeg er frisk også hvis jeg bare ser bedende på mor og far. Ingen kan jo motstå mine vakre øyne.

Jeg er også blitt veteran siden sist jeg skrev, og nå er det på tide at neste generasjon tar over.
Denne sommeren har vi derfor brukt til å bli kjent med en flott hannhund i Danmark som skal bli pappa til mine barnebarn, og Cala skal bli mamma.
Men det skal hun få lov å fortelle om selv en annen dag....

Hilsen kommende bestemor Troja