torsdag 26. september 2019

Valpene er 1 uke gamle, og jeg er sliten!

Det har vært en tøff uke. Er dere klar over hvor mye arbeid det er med sånne småttiser??
Jeg er sliten, altså. De skal jo ha mat til alle døgnets tider, disse små.
De henger i pattene med en gang jeg kommer oppi valpekassen, jeg får nesten ikke lagt meg ned en gang før de er der.
Og hvis jeg prøver å finne en god stilling før de får komme til, så hyler de og lager masse bråk. Kravstore små nurk.

Matmor påstår at de hverken hører eller ser noe enda, men da må de ha radar for de finner meg med en gang jeg kommer oppi valpekassen. Hver eneste gang!
Men jeg kan forstå at de er tunghørte ihvertfall med så mye lyd som de lager.
Jeg blir jo nesten døv av dem. Du kan jo kanskje tenke deg til det selv når 8 små valpiser hyler så høyt de kan samtidig!
Men når de sover er de vakre, og da får jeg en liten stunds pause for meg selv. Eller, det kommer an på om de slipper pattene eller ikke når de sovner...

Noen ganger må jeg ligge helt i ro til neste matrunde fordi de henger på puppen selv om de sover. Snakk om å sovne i matfatet!
Mor sier at jeg kan komme ut av valpekassen og spise litt selv og gå på do når de små sover, men jeg er ikke alltid enig.

I begynnelsen var det mye bedre om mor kom med maten min og lot meg spise i valpekassen mens valpene hang fast. Og det skjønte hun visst, heldigvis. For jeg fikk servert både mat og drikke stadigvekk. Men nå mener både hun og jeg at jeg trenger en liten luftetur ut av kassen iblant, så nå spiser jeg på kjøkkenet som vanlig.

Det er ikke bare at de skal ha maten inn jeg må ta meg av, jeg må til og med ordne opp når den skal ut igjen også! De klarer jo ingenting uten at jeg må hjelpe dem.
Hvis ikke jeg vasker dem, så glemmer de både å tisse og å bæsje.
Det var det ingen som fortalte meg før de kom.
Det er ikke bare bare å få 8 unger til å gå på do jevnlig, altså. Prøv det den som vil!





Og så har jeg en masete mamma/bestemor i Troja. Hun er visst superinteressert i valpene mine og prøver stadig å komme oppi valpekassen til dem. Men der går grensen min altså! Det er IKKE plass til 2 store og 8 små oppi her! Hun kan få beundre dem på avstand til jeg mener de er store nok til å bli rundsleiket av andre enn meg!

Hun kan få være mormor og de 8 ungene når de skal begynne å utforske verden utenfor valpekassen.
Jeg tror ikke det blir så lenge til, for de vokser kjempefort og er allerede dobbelt så tunge som når de ble født. De har lagt på seg hver eneste dag, alle sammen.
Men de må vel få åpnet øynene og ørene sine før de blir klare for å utforske mer enn meg og valpekassen. De er jo ikke akkurat stødige på foten enda heller. De vingler jo rundt som en full sjømann, sier matfar.
Storesøster lurer på om jeg får noe ekstra i foret mitt siden valpene mine vingler sånn.
De kan jo prøve å gå beint selv uten å høre eller se noe. Da tror jeg de også hadde vinglet litt.

Men nå er det matetid igjen, så jeg får avslutte skrivingen for denne gang.

Slafs fra 8-barnsmamma Cala



torsdag 19. september 2019

Endelig MAMMA!

Heisann, Cala her.


Mamma Cala faktisk!!! 
For her har det jammen skjedd store ting mens far purket og sov.

Dagen i går var et slit. Jeg fikk ikke roen på meg hele dagen. Jeg følte på meg at noe stort var på gang. Magen ville ikke slutte å bråke og knipe. Jeg visste det jo egentlig helt inni meg at nå ville jeg få valper!! 
Men at det ville være så vondt hadde jeg ikke peiling på. Jeg gikk og gikk hele dagen, strakk meg og gjorde alt jeg kunne for at de små skulle få litt bedre plass der inne. Det var til ingen nytte, for ut ville de. 
Vondt, ja.  Da den første knotten skulle ut skrek jeg så høyt jeg kunne og bet mor i skulderen. Jeg kunne jo ikke vite at hun bare skulle hjelpe min førstefødte trygt ut! Men mor var tålmodig og jeg fikk ikke kjeft i det hele tatt. Det gikk ikke bedre med den andre skulderen hennes når neste mann ville ut. Jeg beit i den også mens jeg hyylte av smerte og frustrasjon. Det er ikke moro med småttiser på vei ut av magen og mine edlere deler. Prøv det den som vil!!!!

Fikk forresten besøk av den snille naboen. Hun med prikkedyrene. Hun var innom og hjalp meg masse.  
To beint søster`n min var også der. Hun var der og trøstet meg hele natten. 
Far derimot var knapt innom, han tok puten sin og gikk før det ble action. Kjiiiping.

Jeg tror de var litt usikre på om kidsa faktisk ville ut. HA. Det var jo ikke plass til dem der inne lenger, så ut måtte de jo. 
Mor fikk første bittet kl. ti på ett om natten og neste 20 minutter senere. Hun fortjente det jo litt også. For hva skulle vel hun rote rundt der bak for?

BTW, det var ikke nok med to smertefulle fødsler. Nehehei, her var det ikke tomt ennå. Hele natten gikk med til disse pinefulle fødslene. Hør bare her:

Etter at de to første jentene mine så nattens mulm og mørke, kom der en gutt kl 0221, en pike 0242, en herremann kl 0325, og en skjønn prinsesse kl 0356. Men da ville jeg ikke mer. Jeg trengte å hvile litt, så jeg tok neste en times pause før min siste småfrøken kom til verden kl 0453.
Da var det over. Nå var det nok.
En slitsom natt. Det ble ikke flere bitt-merker på mor. Hun hadde vel lært at det var best å holde seg unna en fødende mors snute.



Forresten var det en liten ting som jeg presset ut kl 0611 også. En kjuagutt som hadde klort seg fast der inne. Nå var det jo rikelig med plass der inne så han hadde egentlig ikke tenkt seg ut i dag. Halestussen kom nesten helt ut med rumpen godt skjult på innsiden, før han like godt krøp inn igjen. Frekkasen. Jeg ville ikke gjøre dette flere ganger, så til slutt fikk jeg presset den lille knallen ut også. 
Nå var det vel over med stress og mas.

Nope. 
Nå får jeg ikke fred i det hele tatt. De henger jo på puppene mine HELE tiden jo.

Det gjør egentlig ikke så mye. De er jo superskjønne, bare se her:

8 små røvere ble det til slutt.

Nå tror jeg at potene og tastene må hvile litt, de søte små må mates. 
Men ikke stikk til skogs, for her er ikke historien ferdig skrevet.

There is more to come, tror jeg. Bare ikke i dag.

Hilsen en sliten mams

Cala



fredag 13. september 2019

Bjeff, prinsesse Cala her.



Det er egentlig ikke noe spesielt å melde. Bortsett fra at det stadig blir vanskeligere å reise seg fra liggende stilling. Det er kanskje mulig at jeg burde tenke litt på linjene igjen.

Det som er positivt med en tønnefasong, er vel at jeg ikke trenger å reise på disse hersens utstillingene. 


Det er forresten alfa-tobeinten som pleier å sovne på disse. Han er ikke så engasjert som mor. Jeg synes jo egentlig det er litt spennende når vi løper rundt i ring sammen med andre, hvis jeg skal være helt ærlig. Det vanker så mange godbiter da.





Her i kåken er det noen forandringer nå. Det ligger masse poser i gangen, som ikke har vært der før. Det lukter litt som avisen som alfaparet kikker i av og til. Det er massevis av dem. 
Lurer litt på hva de skal brukes til og hvorfor vi har fått så mange.

Skitt på med disse linjene, mat må man jo ha.
Mor ble litt sint i går, da jeg endelig klarte å rive for-sekken ut av hendene på henne. Himmelriket fløt utover hele kjøkkengulvet.
Mor ble litt av en VARG, selv om jeg hjalp å rydde (slafs) så fort jeg kunne.
Mener helt bestemt at jeg klarte å rydde minst en og en halv middag (nam) før hun utrolig nok loset meg litt bestemt ut fra kjøkkenet!
Utakknemlige tobeinte terrorister. 
For det kan de absolutt være nemlig. Fikk ikke kvelds etterpå, det glemmer jeg IKKE så fort!

 Noen ganger jager de meg ut fra stuen også. Bare fordi jeg sprer litt flatulens. Riktignok kan vi se skyen som flyter rundt i rommet en god stund.... Bagateller tenker jeg. Tofotingene har ikke min luktesans engang!!


Altså, det er ikke meningen å være ufin. Jeg har vært litt uggen og kvalm i noen dager. Faktisk helt siden alfatispe tofotingen jaget meg ut av kjøkken-himmelen. Kanskje jeg ble så skremt (jaaa, liksom) at magen er satt i en slags permanent luftestilling? Tror egenlig ikke det. 
Jeg kan sikkert skylde på valpepromp, eller?

Det er også mye bevegelse der under puppene mine. Som forresten er blitt ENORME. Hvis disse parasittene som eser ut inni meg, ikke slutter å vokse, kommer jeg til å slite brystvortene sår og øm langs gulvet.
Cala på dag 58
Hvorfor i hulebjørnens hi skal puppisene mine bli så digre?
Gamlemor Troja sier jo at iglene er ganske små når de detter ut av stumpen(!!!) min.
Det er visst meningen at de skal sutte på disse daiene mine. De må jo ha noen gigantiske kjefter. Håper ikke gapene deres er full av kvasse pigger. Da skal jeg si min hjertens mening om små plagsomme hundebarn.


Et bekymret og spakt klynk fra

Prinsesse Cala.


mandag 9. september 2019

Vet'n hadde rett!

Hjelpe meg, veterinæren hadde faktisk rett!
Det er en hel flokk med valper i magen min. Nå har jeg sett det selv, så nå tror jeg på det!

Jeg fikk ikke middag i dag. Og det bare fordi vi skulle til vet'n og ta bilder, sa mor.
Det blir jo tatt bilder av meg støtt og stadig, og det har jo aldri hatt noe betydning for maten min før, så jeg skjønte ikke hvorfor jeg ikke skulle få middag i dag.
Jeg prøvde iherdig å få mor til å forstå at jeg holdt på å sulte ihjel, både med blikk og lyder, men mor var standhaftig og sa: "Ingen middag på deg før vi har tatt bilder" 
Blææ, teite mor!

Vi dro endelig avgårde for å ta disse bildene.
Når vi kom frem jeg ble tatt med rett inn på fotorommet hvor de la meg sidelengs på et kaldt bord hvor det rareste kameraet jeg noen gang har sett ble plassert et lite stykke over magen min, og så tok vet'n 1 bilde og så var vi ferdige.
Ingen middag bare for dette?? 1 eneste bilde!?! Helt alvorlig?!

Et minutt senere fikk jeg se bildet, og jeg trodde nesten ikke det jeg så!
Kameraet hadde tatt bilde inni magen min, og der var det faktisk helt fullt av valper!
De lå helt hulter til bulter og det var helt umulig å se hvor mange det er, men jeg har helt klart magen full i valper!
Hjelpe meg, hva skal jeg gjøre nå??
Det kravler og beveger seg masse inni magen, og hvis de vokser eller det kommer flere inni der kommer jeg til å sprekke!!
Jeg håper mor og far ikke har tenkt å la dem fortsette å bli inni der lenge...

Jeg venter i spenning på hva de har tenkt å gjøre med saken.  Noe vil vel skje snart, regner jeg med. Mor og far pleier jo å hjelpe meg når jeg trenger det.
For eksempel sånn som den gangen jeg falt ned i en sprekk i fjellet og satt fast rett over sjøen.
Da fant mor meg, og far hoppet ut i sjøen og reddet meg ut av fjellsprekken.
De har jo faktisk vist at de er til å stole på når det gjelder, så de ordner nok opp for meg denne gangen også. Jeg får bare vente og se hvilken løsning de har på dette...

Til neste gang, ha det bra. Nå skal jeg få meg litt mat!
Snakkes!
Hilsen Gala Cala

søndag 8. september 2019

Valpekassen har kommet i hus. (Eller "ikkefredkassen"?)

Sjallabais Tofotinger.

Dronning Troja her.


Long time no see, som det sies her i huset.
Her har det skjedd mye for oss i hundehuset. Fatter`n har snekret sammen det som jeg kaller "Ikkefredkassen". Sist jeg var inne i en slik, datt det ut 11 små-djevler av enden min!!
Denne kassen skal iallefall ikke jeg krølle meg sammen oppi igjen, klok av skade som de sier. Dette skal ikke jeg lures til enda en gang.
Det får da være måte på hva gamle damer må finne seg i.
Men den ser jo veldig behagelig ut da. NEI, nå må jeg skjerpe meg.
Forresten er datteren min Cala blitt smellfeit.
Eter som en villvette og Mor og Far mater henne mer enn meg. Jeg som er sjølvaste Dronningen her. Rett og slett dårlig gjort er det. Men hevnen er søt.
Plassen i "ikkefredkassen" skal jeg rett og slett overlate til den blonde godtroende, frekke jentungen min......
Det jeg ikke forstår helt er at det ser ut som om tobeiningene mine inviterer henne inn i dette ufredens snekkerverk.

 Nok om det.

Det er ikke mye trim å få her for tiden. Mor og far sier at det er litt skummelt der ute. Flere av mine medsøstre og brødre har blitt kjempesyke. Ikke engang vet`n vet hvorfor. Så vokt dere vel.
Her er det stort sett Caos som vokter. Snill gutt, men litt dum. Tror at, når det er bosstømming og spannene ruller forbi, skal det jages.
Ahhgh, nå henger blondinen med blikket og vil gjerne bjeffe litt innpå her hun også. Ettersom hun skal bli plaget med nevnte kasseplage, tenker jeg hun skal få ule litt hun også.
Jeg må bare si at jeg husker jo at mamma Kela hadde også tilholdssted i denne da jeg fikk være amme for mine halvsøsken.
Det hadde egentlig vært litt koselig å gjenta det. Håper egentlig det.


Jada masa. Nå VIL lille jenta (lille!HAHA) boffe litt hun også.
OK,OK du skal få slippe til.
På gjenlyd, bjeff fra
Dronning Troja





Endelig lot mutter`n slipp på tastene.
Utrolig at den gamle skrotten fremdeles kan skrive. Skjelven er hun og lange klør har hun også.
Jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke liker å klippe dem. Det er jo bare å legge seg ned på siden og motta godbitene som hagler, når man er rolig vel og merke.
Det kan jo hende at hun bare er svært forfengelig.
Hva blir det neste? Nytt halsbånd med bling? Hehe, hun er jo en skrullete gemlis. Sier at far og mor sin flotte hjemmelagede seng til meg er en bråkekasse? Phø, den er jo helt stille jo!

Mutter`n er jo blitt helt skjør mellom ørene. Ikke rart hun lar meg spise maten hennes av og til.
Skulle forresten bare mangle. Skal jeg holde den flotte fasongen jeg har fått nå, trenger jeg alt jeg kan få fatt i. Far glemte forresten en godteripose igjen på stuebordet i går kveld. Det ble en ypperlig frokost. Neste gang kan han godt la det være litt igjen til meg. Posen var god den, men ikke særlig mettende tom
.
Oops, der kom den fryktelige magen min i bevegelse igjen. Tror jeg må en tur til min spesielle venninne, veterinæren Helen. Hun kan sikkert finne ut hva som plager magen min.
Flink dame, forrige gang jeg var hos henne var det jo dette klisset da, men det er hun vel ferdig med..

Tror helt sikkert at magen ikke får nok mat. Men det er noen rare bevegelser der nede som jeg ikke liker helt. Buler og bumper som kommer ut og beveger seg rundt omkring.
Gjeeesp. Oi, beklager altså. Jeg er så trøtt for tiden.
Nå orker jeg ikke å klynke mer til dere.
God natt alle sammen.

Boff fra
Cala (alias Tjukkebolla fremdeles)

torsdag 5. september 2019

Jeg har begynt å bli tjukk!

Vel, det er i alle fall det mor og far sier.
Nå heter jeg ikke bare Gala Cala lengre, nå heter jeg visst Bolla og Tjukken også! Hørt på maken! Jeg er da ikke tjukk! Jeg kan strekke meg til at jeg er i bittelitt god stand...kanskje.

Cala dag 49


Men kjært barn har mange navn, visstnok.
Og jeg vet at de er veldig glade i meg, for nå for tiden får jeg masse ekstra god mat og det flere ganger om dagen.
Kanskje de har forstått at jeg trenger mer mat etter at de trodde jeg hadde spist valper??
Uansett så nyter jeg det mens jeg kan, man vet jo aldri hva disse tobeinte bestemmer seg for neste gang.
For alt jeg vet kan de jo plutselig finne ut at jeg må på slanking sånn som mamma Troja må av og til.
Det har jo alltid vært hun som er den lubne av oss to, men nå mener de at jeg har tatt henne igjen.
De har jo seg selv å takke, med all den ekstra maten jeg får.

Mor syns ikke det er gøy å jogge med meg i bånd lengre, hun sier jeg "tar helt av", og at jeg er blitt så tung at hun ikke klarer å holde meg igjen da.
Gjør det noe da, hun kan jo bare slippe taket i båndet.
Jeg klarer helt fint å løpe på egenhånd!
Men da blir mor grinete og sier at vi må ha bånd på langs bilveien.
Hun er ganske streng når det passer henne...men akkurat her må visst både far, Troja og jeg bare godta det. For nå har hun lagt ned veto mot jogging og herjing på tur fremover.
Ihvertfall når vi går langs veien.

Det var bare et lite hjertesukk fra meg i dag.

Hilsen Cala, alias Tjukkebolla.