Kelango

Kela – en spesiell RR

Nå er det gått noen måneder siden vi fikk den tunge beskjeden om at Kela var alvorlig og uhelbredelig syk.
25. juni 2015 måtte vi ta farvel med vår kjære Kela, og nå er jeg endelig klar til å skrive noen ord om henne.

Vi var så heldige å få overta Kela når den opprinnelige familien hennes ikke kunne beholde henne pga. endret livssituasjon. Hun var da litt over 2 år. I utgangspunktet var planen at hun da skulle være vår hund nr. 2 og bo sammen med oss og hannhunden Kango. Dessverre måtte vi avlive Kango en uke før Kela skulle komme, og det ble telt litt på knappene om vi likevel skulle overta Kela. Heldigvis tok vi imot Kela og det har vi aldri angret på siden!

Jeg har hatt mange hunder av ulike raser, og RR’ene er helt klart de letteste hundene å lese siden de har så tydelige signaler og godt utviklet kroppsspråk.
Kela var på ingen måte noe unntak fra dette, tvert imot, men hun hadde sine helt spesielle varianter av en del ting.
Hun kom som sagt til oss i en tid hvor vi sørget over vår forrige hund, og spesielt min mann tok tapet av Kango tungt. Det ville Kela tydeligvis gjøre noe med, så når hun hadde vært hos oss en ukes tid, var det på tide å vise hvor glad hun var i ham.
Han sto alltid opp først og klokken halv seks om morgenen sto han på vaskerommet for å ta på seg arbeidsklærne. Idet arbeidsbuksen ble knappet igjen hører han en dyp brumling bak seg.
Nakkehårene reiste seg og hans første tanke var at nå har det klikket for den nye hunden.
Han snur seg og der står Kela og vifter vilt med halen og knurrer av lykke over å se ham!
Vi lærte fort at lykkeknurringen hennes var et hederstegn som kun de hun virkelig var glad i fikk høre.
Vi elsket den lyden! Og vi savner den sårt nå…

Jeg husker fremdeles en av de første turene Kela og jeg tok sammen, og hvor mye hun imponerte meg med sin ro og tillit til meg gjennom hele turen. Det høres kanskje ikke imponerende ut, men når hun møter en flokk på 8-10 hunder som kommer stormende mot henne mens de bjeffer av full hals og hun bare stopper opp og ser på meg uten å vise tegn til utrygghet eller aggresjon, da blir jeg imponert. Hun viste meg for første gang for en fantastisk hund hun var og hvor god hun var til å lese andre hunder. Selv om disse hundene var en etablert flokk som kom stormende mot henne, var hun trygg på at de ikke ville ha trøbbel, og med sitt rolige vesen og gode, tydelige kroppsspråk fikk hun roet gemyttene. Møtet med denne flokken var bare første av mange slike opplevelser med henne, og hun fortsatte å imponere meg og andre som ble kjent med henne så lenge hun levde.

På den samme turen møtte hun også en dachs som ikke likte store hunder, og som bjeffet hissig på henne mens han og eieren gikk ved siden av oss. Hun så på meg med et oppgitt blikk som sa: «Må jeg virkelig høre på han her?» Ja, svarte jeg hvorpå hun gjespet stort og slikket seg rundt munnen før hun la seg ned med ryggen mot ham. Slik lå hun helt til han turte å nærme seg henne på eget initiativ.  Han trengte noen flere slike møter før han ble helt trygg på henne, men hun klarte til slutt å vinne hans tillit. Til stor overraskelse og glede for eieren.
Kela hadde en egen evne til å se seg ut de som var utrygge eller som trengte litt ekstra støtte, enten det var hunder, mennesker eller andre dyr. 

Vi er så heldige å ha mange flotte turområder i nærheten og et av våre favoritt-tursteder er Åsebøskogen. På en av turene våre fant Kela en fugleunge som hadde falt ut av redet.
Den flakset alt den kunne på bakken og Kela ble oppmerksom på den rett før meg og løp bort til den. Jeg tenkte at det var det for den stakkars fuglen, men atter en gang klarte Kela å forbause meg. I stedet for å skade eller enda verre, spise den lille fugleungen, snuser hun litt på den før hun gir den en forsiktig dytt med snuten som for å hjelpe den på vingene igjen.
Slike opplevelser hadde vi stadig med Kela, og hennes gode vesen ble stadig bemerket av de som ble kjent med henne. Vi har hatt mange usikre hunder på besøk hos oss gjennom årene, både valper og voksne, og Kela har tatt imot dem alle på sin trygge, gode måte. Før de har dratt igjen har hun alltid fått dem litt tryggere på omverdenen.

Kela ble mor til 2 kull og alle valpene hennes har heldigvis arvet hennes gode gemytt og trygge mentalitet.
Hos veterinæren ble hun og valpene hennes alltid tatt imot med glede, og brukt ved opplæring flere ganger.
Bl.a. skulle dyreklinikken «vår» holde et kurs i bruk av ultralyd for mange veterinærer fra hele vestlandet og trengte hunder som kunne ligge rolig på et bord i lange perioder og som lot seg håndtere av ukjente mennesker. Kela og datteren Troja (som vi beholdt fra det første kullet hennes), ble levert på dyreklinikken mens alle kursdeltagerne hadde pause så vi puttet hundene inn i et av burene til de skulle begynne igjen.
Når pausen var over fikk et par av de ukjente veterinærene beskjed om å hente de hundene som ventet i buret. De kom raskt tilbake og spurte om det virkelig var meningen at de to hundene som sto i buret skulle brukes på kurset. «Det er jo Ridgebacker, vi kan vel ikke bruke dem til dette? De kjenner jo ikke oss…»
Da gikk vår veterinær bort, åpnet buret og slapp dem ut mens hun lo og sa: «Det er jo Kela og datteren hennes, klart vi kan bruke dem!» Når vi kom og hentet hundene etter kurset var ferdig, lo vet’n fremdeles av de som hadde vært skeptiske, og skeptikerne hadde fått et litt annet syn på den flotte rasen vår.

Kela og Troja

For noen år siden fikk Hordalands-gjengen en henvendelse fra Haukeland sykehus etter at gjengen hadde blitt omtalt i Bergens Tidende når vi hadde en sosialiseringstur i Bergen sentrum. De lurte på om vi hadde noen hunder som kunne være terapihunder for noen av pasientene. I utgangspunktet var det en spesiell pasient med kjennskap til rasen som trengte å ha litt tid med en RR. Vi dro opp med Kela, datteren Troja og sønnen Max for å gå en tur i sykehusparken med denne pasienten. Erfaringen førte til at Kela fikk en del turer på sykehuset for å glede ulike pasienter som trengte en oppmuntring i en tøff tid. Hun var en naturlig terapihund selv om hverken hun eller jeg hadde gjennomført noe opplæring i dette før vi ble kastet inn i det.

Som dere sikkert har forstått, så var Kela en helt spesiell hund og et kjært familiemedlem for oss.
Hun var en hund som krøp litt ekstra inn i hjertene til alle som kjente henne.
Jeg er takknemlig for den tiden vi fikk dele med henne, og ekstra glad for at vi ser mye av henne i valpene hennes. Da har vi litt av henne med oss fremdeles. 

Tusen takk for alt du var og alt du lærte oss, kjære Kela