Jeg er Cala.
Eller Gala som de ofte kaller meg...tror de har en slags talefeil i familien innimellom.
Jeg har fått en pinne av mamma Troja som hun sa var stafettpinnen. "Pinne er pinne", sa jeg og tygde den i stykker!
Men da fikk jeg beskjed om at den ikke skulle spises, men at jeg skulle bruke den til å skrive på Kelangobloggen med.
Nå er jeg visst gammel nok til å begynne å bidra litt, ifølge mamma Troja.
Akkurat som om ikke jeg bidrar...jeg bidrar hele tiden.
Jeg spiser opp all mat som ingen andre vil ha. (Noen ganger før de får muligheten, men det er jo bagateller. Det viktigste er at den blir spist! )
Jeg graver til stadighet hull i plenen slik at det ikke skal komme mose... (eller bare for moro skyld)
Og ikke minst er jeg en veldig god støtte for mamma når hun finner gode lukter i skogen. Da er jeg der med en gang og skal hjelpe henne å finne ut hva det er som lukter så godt. (og eventuelt spise det før hun får tak i det. Hun har ikke godt av å spise så mye, for hun legger så fort på seg, sier mor og far)
Så jeg bidrar allerede i aller høyeste grad mener jeg!
Men nå skal jeg altså begynne å skrive også!
Jeg kan jo fortelle litt om hvem jeg er. Ja, bortsett fra at jeg heter Cala altså.
Jeg er litt over 3 år og er datteren til Troja. Jeg bor sammen med mamma og den tobeinte flokken vår. (Og så broder'n Caos som bor i kjelleren da...)
Jeg er en flott ung dame med bestemte meninger, samtidig som jeg er myk og ikke liker konflikter noe særlig.
Jeg er det de kaller levernese, noe som betyr at jeg ikke har genet for sort farge og dermed har brun nese i stedet for sort, som mamma og broder'n. (Sånn kort fortalt)
Jeg elsker å lære nye ting så lenge jeg får godbiter som belønning, jeg er smart og vakker, og jeg hater lyden av bosspann som rulles forbi eiendommen vår!
Og ikke minst: Jeg skal snart bli mamma! (Ihvertfall ifølge de tobeinte og vet'n)
I sommer var vi på bobiltur som vanlig, og vi dro sørover som mor og far hadde planlagt. Men når jeg fikk løpetid, (som mor og far tydeligvis hadde ventet lenge på, for de ble veldig glade), så ble vi kjørende rundt og rundt på Jylland i Danmark.
Vi kom liksom ikke oss videre sørover i Europa som vi hadde tenk.
I stedet dro vi på mange besøk til en flott hannhund som jeg fikk leke med helt alene. Vi hadde det veldig gøy sammen, og lekte masse i hagen hans, men de siste dagene ble leken litt annerledes og til slutt var jeg litt lei av alt sammen, så da dro vi endelig hjemover igjen.
Etter det har jeg vært hos vet'n et par ganger og den ene gangen ble jeg lagt på et bord og måtte ligge helt i ro mens vet'n smurte noe gugge på magen min og sa det var valper inni der.
Vel spiser jeg det meste, men valper har jeg virkelig ikke spist!! Men mor og far og Tonje-Elin ble helt i ekstase og ga meg masse kos og ros, så da er det vel greit.
De får bare tro hva de vil.
Men jeg syns det er rart at jeg kan få kjeft for å spise kyllingfilet fra kjøkkenbenken eller hjortebæsj i skogen, mens de er superfornøyde med at jeg tydeligvis har spist valper.
Tobeinte er rare!
Når vi først er inne på rare ting, så må jeg innrømme at jeg ikke har følt meg helt som meg selv i det siste.
Jeg har blitt rund i magen og puppene mine er begynt å henge når jeg sitter.
Og så har jeg et utømmelig behov for kos og nærhet, og vil helst være i nærheten av mor døgnet rundt.
Hun er virkelig ikke SÅ spennende å være med, så jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg vil være med henne hele tiden. En ting er når hun gir meg mat, eller gjør seg klar til å gå på tur, men nå vil jeg være med henne hele tiden liksom.
Og alle i familien og de som kommer på besøk koser masse med meg, stryker meg på magen og spør om jeg har noe inni der.
(Selvsagt har jeg noe inni der, det har vel alle!?! Tarmer og sånt har vel alle sammen, eller??)
Og om jeg skal bli mamma...?
Siden alle spør, og mor, far og vet'n har sagt det, så skal jeg sikkert det.
Så siden alle de tobeinte oppfører seg så snålt så har jeg jo skjønt at det er noe uvanlig som foregår med meg. (Det er jo ikke akkurat vanlig å ha spist valper. Og det uten å vite det selv!)
Jeg har bestemt meg for å nyte all den ekstra oppmerksomheten og kosen så lenge det varer, så får de tobeinte bare tro at jeg har spist valper...
Nå syns jeg at jeg har bidratt nok for en stund, så dere får ha det bra så lenge.
Hilsen Gala Cala
