Kela – en spesiell RR

Nå er det gått noen måneder siden vi fikk den tunge beskjeden om at Kela var alvorlig og uhelbredelig syk.
25. juni 2015 måtte vi ta farvel med vår kjære Kela, og nå er jeg endelig klar til å skrive noen ord om henne.

Vi var så heldige å få overta Kela når den opprinnelige familien hennes ikke kunne beholde henne pga. endret livssituasjon. Hun var da litt over 2 år. I utgangspunktet var planen at hun da skulle være vår hund nr. 2 og bo sammen med oss og hannhunden Kango. Dessverre måtte vi avlive Kango en uke før Kela skulle komme, og det ble telt litt på knappene om vi likevel skulle overta Kela. Heldigvis tok vi imot Kela og det har vi aldri angret på siden!

Jeg har hatt mange hunder av ulike raser, og RR’ene er helt klart de letteste hundene å lese siden de har så tydelige signaler og godt utviklet kroppsspråk.
Kela var på ingen måte noe unntak fra dette, tvert imot, men hun hadde sine helt spesielle varianter av en del ting.
Hun kom som sagt til oss i en tid hvor vi sørget over vår forrige hund, og spesielt min mann tok tapet av Kango tungt. Det ville Kela tydeligvis gjøre noe med, så når hun hadde vært hos oss en ukes tid, var det på tide å vise hvor glad hun var i ham.
Han sto alltid opp først og klokken halv seks om morgenen sto han på vaskerommet for å ta på seg arbeidsklærne. Idet arbeidsbuksen ble knappet igjen hører han en dyp brumling bak seg.
Nakkehårene reiste seg og hans første tanke var at nå har det klikket for den nye hunden.
Han snur seg og der står Kela og vifter vilt med halen og knurrer av lykke over å se ham!
Vi lærte fort at lykkeknurringen hennes var et hederstegn som kun de hun virkelig var glad i fikk høre.
Vi elsket den lyden! Og vi savner den sårt nå…

Jeg husker fremdeles en av de første turene Kela og jeg tok sammen, og hvor mye hun imponerte meg med sin ro og tillit til meg gjennom hele turen. Det høres kanskje ikke imponerende ut, men når hun møter en flokk på 8-10 hunder som kommer stormende mot henne mens de bjeffer av full hals og hun bare stopper opp og ser på meg uten å vise tegn til utrygghet eller aggresjon, da blir jeg imponert. Hun viste meg for første gang for en fantastisk hund hun var og hvor god hun var til å lese andre hunder. Selv om disse hundene var en etablert flokk som kom stormende mot henne, var hun trygg på at de ikke ville ha trøbbel, og med sitt rolige vesen og gode, tydelige kroppsspråk fikk hun roet gemyttene. Møtet med denne flokken var bare første av mange slike opplevelser med henne, og hun fortsatte å imponere meg og andre som ble kjent med henne så lenge hun levde.

På den samme turen møtte hun også en dachs som ikke likte store hunder, og som bjeffet hissig på henne mens han og eieren gikk ved siden av oss. Hun så på meg med et oppgitt blikk som sa: «Må jeg virkelig høre på han her?» Ja, svarte jeg hvorpå hun gjespet stort og slikket seg rundt munnen før hun la seg ned med ryggen mot ham. Slik lå hun helt til han turte å nærme seg henne på eget initiativ.  Han trengte noen flere slike møter før han ble helt trygg på henne, men hun klarte til slutt å vinne hans tillit. Til stor overraskelse og glede for eieren.
Kela hadde en egen evne til å se seg ut de som var utrygge eller som trengte litt ekstra støtte, enten det var hunder, mennesker eller andre dyr. 

Vi er så heldige å ha mange flotte turområder i nærheten og et av våre favoritt-tursteder er Åsebøskogen. På en av turene våre fant Kela en fugleunge som hadde falt ut av redet.
Den flakset alt den kunne på bakken og Kela ble oppmerksom på den rett før meg og løp bort til den. Jeg tenkte at det var det for den stakkars fuglen, men atter en gang klarte Kela å forbause meg. I stedet for å skade eller enda verre, spise den lille fugleungen, snuser hun litt på den før hun gir den en forsiktig dytt med snuten som for å hjelpe den på vingene igjen.
Slike opplevelser hadde vi stadig med Kela, og hennes gode vesen ble stadig bemerket av de som ble kjent med henne. Vi har hatt mange usikre hunder på besøk hos oss gjennom årene, både valper og voksne, og Kela har tatt imot dem alle på sin trygge, gode måte. Før de har dratt igjen har hun alltid fått dem litt tryggere på omverdenen.

Kela ble mor til 2 kull og alle valpene hennes har heldigvis arvet hennes gode gemytt og trygge mentalitet.
Hos veterinæren ble hun og valpene hennes alltid tatt imot med glede, og brukt ved opplæring flere ganger.
Bl.a. skulle dyreklinikken «vår» holde et kurs i bruk av ultralyd for mange veterinærer fra hele vestlandet og trengte hunder som kunne ligge rolig på et bord i lange perioder og som lot seg håndtere av ukjente mennesker. Kela og datteren Troja (som vi beholdt fra det første kullet hennes), ble levert på dyreklinikken mens alle kursdeltagerne hadde pause så vi puttet hundene inn i et av burene til de skulle begynne igjen.
Når pausen var over fikk et par av de ukjente veterinærene beskjed om å hente de hundene som ventet i buret. De kom raskt tilbake og spurte om det virkelig var meningen at de to hundene som sto i buret skulle brukes på kurset. «Det er jo Ridgebacker, vi kan vel ikke bruke dem til dette? De kjenner jo ikke oss…»
Da gikk vår veterinær bort, åpnet buret og slapp dem ut mens hun lo og sa: «Det er jo Kela og datteren hennes, klart vi kan bruke dem!» Når vi kom og hentet hundene etter kurset var ferdig, lo vet’n fremdeles av de som hadde vært skeptiske, og skeptikerne hadde fått et litt annet syn på den flotte rasen vår.

Kela og Troja

For noen år siden fikk Hordalands-gjengen en henvendelse fra Haukeland sykehus etter at gjengen hadde blitt omtalt i Bergens Tidende når vi hadde en sosialiseringstur i Bergen sentrum. De lurte på om vi hadde noen hunder som kunne være terapihunder for noen av pasientene. I utgangspunktet var det en spesiell pasient med kjennskap til rasen som trengte å ha litt tid med en RR. Vi dro opp med Kela, datteren Troja og sønnen Max for å gå en tur i sykehusparken med denne pasienten. Erfaringen førte til at Kela fikk en del turer på sykehuset for å glede ulike pasienter som trengte en oppmuntring i en tøff tid. Hun var en naturlig terapihund selv om hverken hun eller jeg hadde gjennomført noe opplæring i dette før vi ble kastet inn i det.

Som dere sikkert har forstått, så var Kela en helt spesiell hund og et kjært familiemedlem for oss.
Hun var en hund som krøp litt ekstra inn i hjertene til alle som kjente henne.
Jeg er takknemlig for den tiden vi fikk dele med henne, og ekstra glad for at vi ser mye av henne i valpene hennes. Da har vi litt av henne med oss fremdeles. 

Tusen takk for alt du var og alt du lærte oss, kjære Kela 

Litt nytt...

Nå er høsten kommet og hverdagens rutiner begynner å falle på plass igjen.
I løpet av sommeren har det blitt færre valper i "valpekassen" og vi har nå kun Whitheart igjen her hos oss.
Han er en laid back RR-gutt som storkoser seg her med mor og storesøster til hans familie dukker opp.
Whiteheart er en leken gutt, men bare i korte etapper, for soving er fremdeles en viktig del av dagens gjøremål. Han er veldig glad når han får være med andre hunder og er virkelig sosial og omgjengelig.
Vi håper han fortsetter å utvikle seg i samme retning som nå, for da vil han bli en flott og god hannhund og en herlig kompis for de som skal dele hverdagene med ham.

Bilde av god'gutten:

Litt nytt fra "Matmor"

 Nå er det lenge siden noen har skrevet noe her inne, så det er på tide med litt oppdateringer.

Nå har alle valpene som har fått nye familier flyttet til sine nye hjem, og valpekassen er demontert. Jeg må innrømme at det var godt å få stuen tilbake til normalen...

Vida (tidl. Spotless) har flyttet langt nord til Stokmarknes og har fått en flott famile der.
Storm (tidl. Loudly) har flyttet til Førde og får det nok supert med sin famile.
Rasha blir østlending og skal bo med sin familie i Lommedalen.
Ayla (tidl Butterfly) fant sin familie rett over Askøybroen, Keeshan bor i Rådalen og Akeelah flyttet bare litt lengre sør her på Askøy, til Kleppestø.

De tre som er igjen, Jølle, Quarteback og Whiteheart, har nå fått nye soveplasser og det vil bli spennende å se hvordan den første natten går.

Vi håper disse snart finner sine nye familier de også, men frem til da får vi fortsette med sosialisering, trene innkalling, oppsøke ukjente steder, leke og ellers alt en valp skal lære seg.

Litt nye bilder har vi også tatt i løpet av de siste dagene: 

Haalaien fans! Troja`s tid på nettet :)

Mutter`n snorker høyere enn jeg trodde det var mulig, og små-jeklene sover/leker/sloss/o.s.v. så nå labber jeg over tastaturet.

Men det som jeg ville fortelle om er en rar helg. Utstilling. Jepp, folka her i huset tok endelig en utstillings tur som ga gull(nesten).
 Skulle forresten bare mangle, de skulle jo stille MEG. Med nydelige negler(klippet for anledningen) og silkemyk pels, (nyvasket), skulle handler Anja vise meg frem til en dommer.

 Jeg sto som en gudinne. Men den derre løpingen i ringen var bare noe dr.tt. Anja kan bare løpe hun, jeg vil gjerne lunte rolig etter....
Fikk mitt første cert uten ett steg fortere enn rolig gange.....Tror dommeren likte meg. 3 beste tispe lørdag.
Søndag løp jeg litt med Tonje-Elin foran...4 beste, med res.cert.

Nok om det, var med far på jobb i dag. Tidlig på`an altså. Men det var helt greit. Jeg hadde det ikke så travelt som her hjemme..... Men fikk nå hilse på en pus. Eller kanskje ikke akkurat hilst, men jaget iallefall. Litt. Var bundet i et litt for kort bånd. Fikk nesten tak i halen på katta, men da tok plutselig båndet slutt.To ganger.....
Far bråker noe forferdelig på jobben sin. MEN HAN KAN GRAVE HULL, STORE HULL. (Skjønner ikke at han kan klage på mine små hage-hull hjemme....)

Tror at jeg endelig har lært ham litt hunde-tale, for da han hjalp meg med å få linen min løs fra noen planker med den svære grabben på maskinen sin, slikket han seg på munnen for å berolige meg. Som om jeg ble stresset av det.... Men høflig som jeg er svarte jeg ham på samme måten, kanskje han trengte litt trygghet? Det kan han jo få, for jeg er jo tryggheten selv:).







Etter en lang dag på jobb, ville jeg bare hjem. Men far hadde selvfølgelig andre planer.
Jeg burde kanskje skjønt tegningen litt tidligere, for sykkelen sto jo rett ved bil-buret...Gubben ville sykle hjem fra jobben i dag.
En sykkeltur er kjekt det, men litt for langt for mine delikate poter etter en slik spennende dag.
Såre er potene også, har jeg tastet for mye tro?

Slikk og slafs fra Jobbe-Troja.

Litt småprat fra Kela

Skal si det er varmt og deilig for tiden....kanskje litt i varmeste laget faktisk.
Jeg og ungene mine tilbringer dagene ute nå, litt på terrassen og litt i hagen.
Mor sier det er herlig å slippe å skifte aviser i valpekassen mer en en gang for dagen. Skjønner ikke hva hun mener jeg, valpene leser jo ikke aviser uansett!?!

I går var Max og Zelda fra det forrige kullet mitt her oppe hele dagen, og det syns valpene var kjempegøy! Tenk å få herje med to voksne RRer til!
Zelda går rett i leken, men Max må brumme litt til de små "pirajaene" før han kan leke, må jo gi dem beskjed om hva som er lov og ikke. F.eks er det IKKE lov å bite i ting som henger.....

Mor har visst lite å gjøre for tiden, for hun er begynt yte service til hundene i nabolaget i tillegg til meg og mine.
Et par ganger for dagen tar hun turen ned til Dalmatiner-vennene mine i nabohuset og lufter dem hver for seg.
Hun mumler noe om løpetid og viril hannhund som forklaring på hvorfor Bindi og Worry ikke får leke sammen for tiden....Men, men, så lenge det ikke går ut over meg, så kan hun løpe rundt og lufte hunder i hele nabolaget for min del.

I dag har far tatt med seg Troja på jobb, stakkars hund. Jobbe i denne varmen!!!
Jeg tror jeg må ta meg en alvorsprat med far når han kommer hjem. Skal Troja jobbe med noe, så er det som barnevakt her hjemme, mener nå jeg. Han kan virkelig ikke ha tenkt godt nok over hvor slitsomt jeg har det med 9 små...
At hun får være med på sykkeltur til og fra jobben er jo også litt urettferdig. Jeg liker det mye bedre enn henne nemlig!

Nok prat, litt bilder fra de siste dagene:

Trygt og godt hos storesøster Troja

Mamma Kela passer også på de små

Vi slapper av i skyggen

Den som sover....

...synder ikke

3 på rad

En stor og en liten

Max og Zelda koser seg med småtrollene

Endelig fikk jeg litt tid til å taste litt igjen....

Tror dere ikke mor og far er begynt å oppføre seg rart igjen???
Far har begynt å putte to og to valper i bilen og kjøre av gårde med dem...UTEN meg!
Så er han borte en stund, kommer hjem igjen, bytter valper og drar av gårde på nytt. Og sånn har han holdt på noen dager. Fullstendig sprø, spør du meg!

Og i går kveld ble mor med på galskapen også; De tok bånd på hver sin valp og gikk ned bakken til innkjørselen vår med dem, så ruslet de litt rundt nede i veien før de kom opp igjen og byttet valper og gjorde alt på nytt flere ganger...
Skjønner ikke hva de prøver på egentlig. Kanskje de prøver å kvitte seg med dem, men så er det ingen som vil ha bråkebøttene...

Jeg må jo innrømme at jeg syns det er ganske greit med en pause eller to fra valpene innimellom, men å kvitte  seg med dem er å gå litt over streken altså!
Mistankene mine har bare blitt styrket med alle disse ukjente menneskene som kommer på besøk hele tiden, de hilser såvidt på meg og Troja før de stuper i valpekassen.
Så jeg har funnet ut at det er best å passe på litt ekstra for tiden. Heldigvis får jeg god hjelp fra Troja med å passe på. Planen min er at en av oss prøver å bli med når mor og far oppfører seg mistenkelig...jeg følger med når de går på kjøkkenet eller andre steder det kan være mat, så kan Troja følge dem ellers.
Regner med at det skal gå fint!

Vi hadde forresten besøk av Hanne (som er oppdretteren til Quentin og meg) og Åsa (som er matmoren til Quentin) forrige helg. Det var kjempekoselig og Åsa tok noen flotte bilder av Troja som jeg tenkte dere måtte få se. Hun er jo tross alt blitt en flott ung dame!  (Og så har det vært veeeldig mye valpefokus her inne en stund...)

Hilsen Kela - Mamma med stor M

Endelig litt fred og ro...

Hallaien, Troja barking:-)


Endelig har de 9 småtrollene blitt rolige i valpekassen og mor hviler de såre tattene sine. Da ser jeg muligheten til å slenge ut noen signaler til den store verden der ute!!!

Det er jammen slitsomt å være exstra-mamma for ni piraiaer! Ja tenk, de små søte pipe-dyrene har fått noen kvasse små barberblader både oppe og nede i munnene sine!!
Mamma er ikke like engasjert når det gjelder ammingen lenger......sier at det er ikke er lov å leke med puppene, for det gjør for vondt. Det er ikke akkurat behagelig, det har jeg merket.
Men siden det ikke er så ofte JEG får lov til å die kidsa, tåler jeg ganske mye mer.
Ikke at mamma bryr seg, men matmor og de andre to-fotingene lar meg ikke fore småttisene til de er ferdige. Urettferdig!!! Ja det er det. URETTFERDIG!! Jeg har jo nesten like mye melk som sjefstispen! 

Nok om det. Tror at folka her er lei av å gå på turer. Har jo nesten ikke vært på tur på en måned! Hmm, det kan forresten ha en sammenheng med disse små-tassene. Lurer på om det mulig å ta dem med oss på tur....

Kjedelig har det iallefall vært. Disse krapylene sover jo mer enn mutteren på sommerferie jo! Men det ser ut som om de er litt lekelysten nå. Spesielt en som har rosa halsbånd og kalles for Missy. Hun kan jeg slenge rundt, bite og bokse litt med, uten at hun gir opp. Kanskje hun er til meg???Trenger en å leke med, de andre er ikke såååå gøy.

Mye rare folk som jeg ikke har luktet før, kommer også innom for tiden. De hilser høflig på mor og meg, men deretter har de kun ett salig blikk på beibisene til mor. Hadde ikke mat-mor sørget for kaffe og kaker til disse gjestene, tror jeg kanskje at spjælingene hadde blitt menneskefor!!?

Vrafff, fra X-treme bekymret Troja.

Kela inspiserer om Troja gjør det riktig.

Troja og noen av småsøsknene

        

Valpene i bilder, 2 uker gamle