Bildebonansa Chi-kullet

Slik går dagene for tiden. Valpene koser seg masse i hagen og får nye utfordringer etterhvert som vi åpner opp mer av hagen for dem. De syns det er spennende å utforske stadig nye deler med nye lukter og erfaringer.
Dette innlegget blir bare bilder av de skjønne små vidunderne til Troja og Kiiro.

Helg igjen!

Så var det lørdag og huset er fullt av tobeinte som henger over valpekassen igjen. Lurer på om det er sånn det skal bli fremover...?
Jeg syns egentlig at det er ganske greit, for da får jeg muligheten til å slappe godt av mens de tobeinte underholder krapylene mine. Jeg får jo litt ekstra kos jeg også altså.

Holde "hånden" til mamma

Og så fikk jeg gave av noen av de tobeinte når de kom, så det er bare vinn vinn med besøk!

Og alle som kommer innom syns at valpene mine er verdens vakreste. Og det er de jo! Alle 11!

Kooser seg på mammas rygg

De har begynt å utforske omgivelsene mer nå og velter ut av valpekassen titt og ofte, så mor og far har måttet legge til en "etasje" på inngangen til valpeinnhegningen.

Valpene har faktisk begynt å spise annen mat enn bare meg, og det er bra, for de har nesten spist meg opp, sier mor og far.
Det ville jo være litt dumt å spise opp sin egen mor...hvem skal da passe på dem???
Så derfor fant mor og far ut at det var på tide de bidro litt de også. Så nå får de en brunaktig gugge et par ganger for dagen, og den går ned på høykant. Men de griser noe inn i granskauen, så jeg får en himla jobb med å vaske opp etter dem hver gang de har spist! Aldri slutt på en mors arbeidsdag....

Sliten 11-valps mor 

Sukk og slafs fra en sliten mamma Troja

På flytteføtter

Vrarff, alle sammen.
Her er jeg igjen, sliten og happy.

Det er slitsomt å være 11-valpsmamma

Sliten fordi disse elleve små trollete kloningene av Kiiro og meg selv ikke har vett til å sove og hvile i min døgnrytme. Det er faktisk litt slitsomt kan jeg fortelle dere.

Det er sikkert bare jeg i hele verden som har det slik:

Isolert fra venner, ingen fjellturer, ungeskrik fra morgen til kveld, vasking på små stumper, stadige søvnavbrudd der små firfotinger vil ha mat og stell. Pupper som vokser og er ømme, takk og lov for at disse kidsa ikke har tenner.
Grrr, tro om det er andre der ute i samme situasjon.... neppe.

Tror det er Kiiro sine linjer som har sørget for tannmangelen, men jeg kan ikke huske at HAN manglet tenner, kjekk som han var.

Vakre Kiiro, pappaen til valpene

Lurer på om han snart kommer og hjelper til med disse småttisene......Det er jo litt mye mas med å være alenemor til elleve skrikerunger.









Mye mas ja, det tror jeg matmor og matfar synes det er også. Jeg er faktisk kastet ut av soverommet deres nå! Som om jeg ikke er en god mamma og trøster barna mine når de bråker litt om natten!!! Heldigvis har jeg bare blitt flyttet inn i stuen, og de elleve røverene fikk være med på lasset selvfølgelig, for søvnen min fikk jeg ikke ha i fred her heller!!

Far bygger større valpekasse

Virkelig?!? Må jeg bo her nå?

I går var det ikke mye fred å få i stuen.
Jeg tror to-beintene hadde fest eller noe, for det var plutselig folk overalt inne i stuen. Men det stopper ikke der, for de koste masse med meg alle sammen, for så å låne de småhalete-ridgebackene opp i fangene sine en etter en. Egentlig var det helt greit å få litt pause fra krapylene, så jeg lå for det meste i ro på den gamle plassen min under trappen.

På flyttefot fra soverom til stue

Selv om jeg stoler på to-fotingene her i huset, var jeg innom og hadde opptelling jevnlig.
Ingen av de besøkende hadde noen interesse av å ta med seg barna mine heldigvis, så alle var på plass igjen om kvelden.

Det var forresten litt pussig at ikke Ayla, Mira og Akeela ikke var her siden Mona, Reidar og Helga var her. Jaja, de kommer vel på visitt en annen gang da. Det hadde vært godt å få litt støtte av søsknene mine altså, jeg trenger å snakke med noen andre voksne...ikke bare babyspråk.


Happy, glemte jeg nesten å forklare til dere! Jeg er kjempeglad for at matmor har endret oppførsel til meg etter fødselen var unnagjort :-)

Pipepinne

Jeg har ikke sett (eller hørt) noe til den pipende pinnen hun pleide å stikke opp under halen min!!!




Slafs fra slitne og glade Dronning Troja

Liten tass på oppdagelsesferd

Han trenger nok litt hjelp av mammaen enda

Store nyheter, folkens!

Litt størrelsesforskjell på mor og barn 

Nå er det noen dager siden jeg har skrevet noe innpå her, og jeg vet dere har savnet mine betraktninger på verden men jeg har vært så opptatt de siste dagene.
Grunnen til at jeg ikke har skrevet noe er at jeg er blitt MAMMMA!

Jeg skal ta det fra begynnelsen.
Torsdag 5. mai følte jeg meg litt rar i kroppen og mor var ivrig med den der pipete pinnen som hun puttet inn bak støtt og stadig. (Skulle ikke tro hun hadde fått klar melding om at det ikke var greit å dytte den inn i rumpen min til alle døgnets tider!)

Hele dagen gikk mor og far og ventet på noe, men det brydde ikke jeg meg noe særlig om for jeg hadde mer enn nok med å finne ut hva som foregikk inni kroppen min.
Seint på kvelden begynte jeg å få noen krampelignende greier i magen og jeg regnet med at det var den der "svenskeparasitten" som endelig var på vei ut. Puh, det var på tide, den var begynt å bli veldig tung å bære på.

Mor skjønte heldigvis at jeg ikke var i form så hun var med meg hele tiden. Hun strøk på meg og passet på at jeg hadde det så bra som mulig. Hun kokte suppe til meg som jeg fikk servert i den nye sengen min.
Hun fulgte meg til og med ut i hagen hver gang jeg skulle på do! Jeg tenkte det var fordi hun skulle fange parasitten hvis den skulle komme ut mens jeg var ute.

Dette foregikk halve natten uten at noe skjedde, men når kl var 05:08 kom det plutselig noe ut bak og jeg ble så overrasket at jeg ga fra meg et lite hyl!

Mor løftet det frem til meg så jeg fikk se hva det var og gjett hva? Det var en valp! En bitteliten, nydelig liten sak som jeg bare måtte vaske med en gang!
Og da gikk det opp for meg at disse tobeinte faktisk har litt peiling av og til og at magen min var full av valper og ikke noe parasitt! Men litt svensk er de i hvertfall, så litt rett hadde jeg også. (Jeg lurer på om noen har fortalt Kiiro at han er blitt pappa?)
Når den første valpen var kommet ut gikk det bare noen minutter før valp nummer to kom og jeg fikk en ny liten skatt å vaske...og sånn gikk det til jeg 5 timer senere hadde 11 små nydelige valper liggende å die.

Det var veldig godt at jeg hadde mor og Tonje-Elin (og en liten stund far) med meg hele tiden, for det var mye å holde styr på.
Valpene kom jo ut bak og jeg måtte jo få dem fram så jeg kunne vaske dem, men det er ikke lett å få til når jeg måtte ligge noenlunde i ro fordi jeg hadde valper som skulle mates samtidig. Bare prøv selv dere!
Da var det godt å ha de tobeinte som hjalp meg sånn at jeg slapp å bevege meg så mye.
Så jeg kunne ligge i ro og bare få "servert" valp etter valp som skulle vaskes før mor og Tonje-Elin hjalp dem til å finne en pupp så de kunne spise! Jaggu godt jeg har mange pupper!

Hjertevenner

Siden har både dag og natt gått med til å mate og vaske de små. Det er så vidt jeg får tid til å spise litt selv, for ikke å snakke om tid til å gå på do!!
Maten blir selvsagt servert på sengen (eller valpekassen som jeg nå har skjønt det heter), men jeg må fremdeles ut for å gå på do,og da må jeg jo gå fra de små i flere minutter...hmm, ikke bra!

Det blir nok ganske travelt her en stund fremover, men jeg skal prøve å oppdatere dere innimellom.

Slafs fra Prinsesse Troja,
nå muligens Dronning og garantert mamma!

Sånn kan man også sove...

Phuuu. Hallaien alle sammen.

Pes, her er ikke noe som det pleier.
Lille Troja, hehe, deeet er ikke særlig sant lenger. Jeg vralter som en middels feit stuegris, og magen subber nesten ned i bakken, selv om jeg står nesten fullt oppreist!!
Livet er blitt helt annerledes etter at "svenske-parasitten" inntok kroppen min. Den lever forresten sitt eget liv der inne i magen min, jeg kjenner til stadighet at det buler og trykker på magen , selv om jeg har vært ute og bommelommet!
Puust og pes, det kan jo hende jeg er alvorlig syk. Var hos vet`n her hine dagen. Der fikk far på seg en underlig frakk. Vet`n og far tok "bilde" av magen min. (phøø, ordentlig rart bilde, kan jo ikke se den fine magen min litt engang!!)

Men de fikk visst sett det de ville. De virket veldig fornøyde over det rare fotoet, to-beintene klarte å telle ni-ti-elleve parasitter der inne. Jeezzus. Trodde det var bare én jeg.

Kanskje jeg er dødssyk, det kan jo ikke være heldig med så mange fremmedlegemer inne i kroppen på en gang!! Vraf, snakker om fremmedlegemer, mor har i det siste puttet en liten pinne opp i rumpa på meg minst to ganger om dagen. IKKE NOE KJEKT. Hvis noen kan si det til henne: DET ER IKKE GREIT, slutt å plage en stakkars syk tispe.

Noen goder er det jo å ikke være helt fit.

Følgende endringer er innvilget hos de tobeinte husvertene:
             Fri tilgang på mat (yes, det KAN jo ha en innvirkning på livvidden min?)
             Fri adgang til sjefenes soverom (har jo fått egen flott seng der!)
             Blir bare kommandert ned fra fars seng ca annenhver gang (hehe, det lønner seg å være sta)
             Magekos flere timer om dagen (og om natten hvis jeg peser litt ekstra høyt)
           
Nevnte tilgang på mat er ikke ueffen, bofff. Ikke nok med at matskålen til stadighet er halvfull, så er det nesten slutt på å gi meg tørrfor. Håper jeg har spist opp allverdens tørrmat, slik at jeg slipper å plages med den igjen.
Slafs, gi meg heller deilige porsjoner med menneskemat og uendelige rekker med boksemat med kjøtt og saus.

Phees, magen står på spreng og tempen faller. Kroppen stresser fælt nå. Tror noe er i gjære. Var nettopp ute på plenen en tur, og ville gjemme meg under terrassen, men matmor sa nei, hun ville ikke være med under der.
Phes, har litt kramper i magen i dag...
Sengen er veldig fristende nå, men jeg finner ikke roen helt.

Kanskje parasittene er på vei ut nå ?

Sukk og stønn fra Tjukke Troja.
           

Trojas tur...

Nå har jeg klart meg i flere måneder uten mamma Kela, og mor og far mener at jeg har vokst mye på denne tiden.
Jeg forsto ikke helt hva de mente, for jeg hadde da ikke vokst noe siden mamma Kela forlot oss...

Troja, dag 54

Men nå har jeg plutselig vokst noe voldsomt!

Dag 54

Det er tungt å bevege seg, turene er blitt tyngre, (tror vi bare går i oppoverbakker for tiden),og å finne en god liggestilling er nesten umulig!      













Jeg har en mistanke om at all denne nye tyngden har en sammenheng med en tur far og jeg tok til Sverige for en stund siden, for jeg har følt at det har vært noe som har foregått inni magen min siden da.

Vi dro på besøk til en kjempeflott hannhund som heter Kiiro, (Sabaku Inus Chikako of Sheriff). Vi fant tonen og ble venner med en gang vi traff hverandre, og matmoren hans var en kjempesnill dame som heter Pernilla. Far og jeg fikk vårt eget hus som vi kunne bo i mens vi var der, og jeg fikk til og med min egen seng som jeg kunne sove i så mye jeg ville!




Kiiro og jeg likte hverandre så godt at vi helst ville leke litt for oss selv i fred og ro, men det fikk vi ikke lov til.

To glade hunder!

Pernilla og far fulgte etter oss hele tiden, og det var egentlig greit for vi trengte litt hjelp et par ganger når leken gikk litt over styr og vi ble hengende fast i hverandre. Det tok ganske lang tid før vi "løsnet" igjen, og da var det godt å få litt støtte av Pernilla og far.
Vi fikk til og med teppe på oss den ene gangen vi ble hengende fast, for da var det tidlig på morgenen og det var kjempekaldt å stå helt i ro i nesten en halvtime.

Kanskje jeg fikk en parasitt eller noe når jeg var i "utlandet"?? Det er aldri godt å vite, og vi var jo innom veterinæren for å gi meg en eller annen kur før vi dro hjem igjen. Kanskje den ikke virket likevel?
De siste ukene har det nemlig vært masse bevegelse inni magen min som absolutt ikke er under min kontroll!! Det vises til og med utenpå!

Vel uansett så er det litt koselig også med denne nye, ekstra tyngden for jeg har fått ny, flott seng inne på rommet til mor og far. Far har laget den bare til meg!

Valpekassen, eller Trojas nye seng?

Og så får jeg masse kos på magen, alle vil kose og klappe på meg og jeg nyter det. Jeg elsker å bli kost med, og nå kan jeg bare se på noen så kommer de og koser med meg!



De tobeinte har også forstått at de ikke trenger å begrense tilgangen min til mat, så nå er det alltid mat i skålen min. Jeg kan spise akkurat så mye jeg vil! Og i tillegg får jeg masse godsaker som jeg vanligvis ikke får, så livet er ganske bra for tiden!



Familien min snakker masse om at jeg skal bli mamma, men jeg kan jo ikke bli mamma...det var jo Kela som var mamma.
Men, altså de påstår likevel at jeg skal bli mamma og at det ikke er så lenge til. Og at det altså er valper som er grunnen til alt styret rundt meg og i magen min. Vi får nå se, akkurat nå nyter jeg all kosen, maten og den nye sengen min :-)

Vakre Troja, dag 48

Kela – en spesiell RR

Nå er det gått noen måneder siden vi fikk den tunge beskjeden om at Kela var alvorlig og uhelbredelig syk.
25. juni 2015 måtte vi ta farvel med vår kjære Kela, og nå er jeg endelig klar til å skrive noen ord om henne.

Vi var så heldige å få overta Kela når den opprinnelige familien hennes ikke kunne beholde henne pga. endret livssituasjon. Hun var da litt over 2 år. I utgangspunktet var planen at hun da skulle være vår hund nr. 2 og bo sammen med oss og hannhunden Kango. Dessverre måtte vi avlive Kango en uke før Kela skulle komme, og det ble telt litt på knappene om vi likevel skulle overta Kela. Heldigvis tok vi imot Kela og det har vi aldri angret på siden!

Jeg har hatt mange hunder av ulike raser, og RR’ene er helt klart de letteste hundene å lese siden de har så tydelige signaler og godt utviklet kroppsspråk.
Kela var på ingen måte noe unntak fra dette, tvert imot, men hun hadde sine helt spesielle varianter av en del ting.
Hun kom som sagt til oss i en tid hvor vi sørget over vår forrige hund, og spesielt min mann tok tapet av Kango tungt. Det ville Kela tydeligvis gjøre noe med, så når hun hadde vært hos oss en ukes tid, var det på tide å vise hvor glad hun var i ham.
Han sto alltid opp først og klokken halv seks om morgenen sto han på vaskerommet for å ta på seg arbeidsklærne. Idet arbeidsbuksen ble knappet igjen hører han en dyp brumling bak seg.
Nakkehårene reiste seg og hans første tanke var at nå har det klikket for den nye hunden.
Han snur seg og der står Kela og vifter vilt med halen og knurrer av lykke over å se ham!
Vi lærte fort at lykkeknurringen hennes var et hederstegn som kun de hun virkelig var glad i fikk høre.
Vi elsket den lyden! Og vi savner den sårt nå…

Jeg husker fremdeles en av de første turene Kela og jeg tok sammen, og hvor mye hun imponerte meg med sin ro og tillit til meg gjennom hele turen. Det høres kanskje ikke imponerende ut, men når hun møter en flokk på 8-10 hunder som kommer stormende mot henne mens de bjeffer av full hals og hun bare stopper opp og ser på meg uten å vise tegn til utrygghet eller aggresjon, da blir jeg imponert. Hun viste meg for første gang for en fantastisk hund hun var og hvor god hun var til å lese andre hunder. Selv om disse hundene var en etablert flokk som kom stormende mot henne, var hun trygg på at de ikke ville ha trøbbel, og med sitt rolige vesen og gode, tydelige kroppsspråk fikk hun roet gemyttene. Møtet med denne flokken var bare første av mange slike opplevelser med henne, og hun fortsatte å imponere meg og andre som ble kjent med henne så lenge hun levde.

På den samme turen møtte hun også en dachs som ikke likte store hunder, og som bjeffet hissig på henne mens han og eieren gikk ved siden av oss. Hun så på meg med et oppgitt blikk som sa: «Må jeg virkelig høre på han her?» Ja, svarte jeg hvorpå hun gjespet stort og slikket seg rundt munnen før hun la seg ned med ryggen mot ham. Slik lå hun helt til han turte å nærme seg henne på eget initiativ.  Han trengte noen flere slike møter før han ble helt trygg på henne, men hun klarte til slutt å vinne hans tillit. Til stor overraskelse og glede for eieren.
Kela hadde en egen evne til å se seg ut de som var utrygge eller som trengte litt ekstra støtte, enten det var hunder, mennesker eller andre dyr. 

Vi er så heldige å ha mange flotte turområder i nærheten og et av våre favoritt-tursteder er Åsebøskogen. På en av turene våre fant Kela en fugleunge som hadde falt ut av redet.
Den flakset alt den kunne på bakken og Kela ble oppmerksom på den rett før meg og løp bort til den. Jeg tenkte at det var det for den stakkars fuglen, men atter en gang klarte Kela å forbause meg. I stedet for å skade eller enda verre, spise den lille fugleungen, snuser hun litt på den før hun gir den en forsiktig dytt med snuten som for å hjelpe den på vingene igjen.
Slike opplevelser hadde vi stadig med Kela, og hennes gode vesen ble stadig bemerket av de som ble kjent med henne. Vi har hatt mange usikre hunder på besøk hos oss gjennom årene, både valper og voksne, og Kela har tatt imot dem alle på sin trygge, gode måte. Før de har dratt igjen har hun alltid fått dem litt tryggere på omverdenen.

Kela ble mor til 2 kull og alle valpene hennes har heldigvis arvet hennes gode gemytt og trygge mentalitet.
Hos veterinæren ble hun og valpene hennes alltid tatt imot med glede, og brukt ved opplæring flere ganger.
Bl.a. skulle dyreklinikken «vår» holde et kurs i bruk av ultralyd for mange veterinærer fra hele vestlandet og trengte hunder som kunne ligge rolig på et bord i lange perioder og som lot seg håndtere av ukjente mennesker. Kela og datteren Troja (som vi beholdt fra det første kullet hennes), ble levert på dyreklinikken mens alle kursdeltagerne hadde pause så vi puttet hundene inn i et av burene til de skulle begynne igjen.
Når pausen var over fikk et par av de ukjente veterinærene beskjed om å hente de hundene som ventet i buret. De kom raskt tilbake og spurte om det virkelig var meningen at de to hundene som sto i buret skulle brukes på kurset. «Det er jo Ridgebacker, vi kan vel ikke bruke dem til dette? De kjenner jo ikke oss…»
Da gikk vår veterinær bort, åpnet buret og slapp dem ut mens hun lo og sa: «Det er jo Kela og datteren hennes, klart vi kan bruke dem!» Når vi kom og hentet hundene etter kurset var ferdig, lo vet’n fremdeles av de som hadde vært skeptiske, og skeptikerne hadde fått et litt annet syn på den flotte rasen vår.

Kela og Troja

For noen år siden fikk Hordalands-gjengen en henvendelse fra Haukeland sykehus etter at gjengen hadde blitt omtalt i Bergens Tidende når vi hadde en sosialiseringstur i Bergen sentrum. De lurte på om vi hadde noen hunder som kunne være terapihunder for noen av pasientene. I utgangspunktet var det en spesiell pasient med kjennskap til rasen som trengte å ha litt tid med en RR. Vi dro opp med Kela, datteren Troja og sønnen Max for å gå en tur i sykehusparken med denne pasienten. Erfaringen førte til at Kela fikk en del turer på sykehuset for å glede ulike pasienter som trengte en oppmuntring i en tøff tid. Hun var en naturlig terapihund selv om hverken hun eller jeg hadde gjennomført noe opplæring i dette før vi ble kastet inn i det.

Som dere sikkert har forstått, så var Kela en helt spesiell hund og et kjært familiemedlem for oss.
Hun var en hund som krøp litt ekstra inn i hjertene til alle som kjente henne.
Jeg er takknemlig for den tiden vi fikk dele med henne, og ekstra glad for at vi ser mye av henne i valpene hennes. Da har vi litt av henne med oss fremdeles. 

Tusen takk for alt du var og alt du lærte oss, kjære Kela