Heisann, folkens.

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noen ord.
Som 8-barnsmor blir det travle dager, men nå er nesten alle de små englene mine dratt hjem til sine nye familier.
Det er bare 2 stykker igjen som ikke har funnet noen andre som vil elske dem hele livet, så nå har jeg endelig fått tid til å skrive litt igjen.
Som dere ser blir man veldig sliten av å ha småbarn.

Sliten mamma 

Jeg tenkte at jeg skulle skrive litt om de 2 valpene mine som er her fremdeles.

Det er minstemann Kelangos Driving Zolo og Kelangos Driving Beautiful Carmen.
Zolo var sistemann som ble født og han bare sklei ut etter at alle de andre var født. Han var så liten at jeg nesten ikke merket at han kom ut.
Resten av kullet hadde fødselsvekt over halvkiloen, mens lille Zolo bare var 290 gram.
Men han har tatt dem godt igjen, og har vært sterk og i fin form helt fra start. Han var aldri svakere enn de andre selv om han var liten.
Nå er han fullt på størrelse med sin søster Carmen, og matcher henne godt når de lekesloss og herjer.

Zolo er en mild gutt som er lett å lede og som virkelig ønsker å gjøre det vi ber ham om. Han følger godt med når vi trener. Hvis han ikke forstår hva vi vil han skal gjøre, setter han seg ned og vi ser tydelig at han funderer på hva han skal prøve å gjøre for å få godbit eller ros.

Nydelige Zolo-gutten

Carmen er en tøffere type som er mer selvstendig, og finner gjerne sine egne veier, ofte helt uavhengig av hvor vi går eller ønsker at hun skal gå.
Hun er en tydelig ledertype, og krever nok en familie som har erfaring med rasen når hun skal flytte hjemmefra.
Carmen er svært trygg på seg selv, nysgjerrig og åpen for utfordringer.
Både mor og far mener hun er svært vakker og hun har nok krøpet litt ekstra dypt inn i hjerteroten hos dem.  Det har nok Zolo også, når jeg tenker meg om. Så de sliter veldig med tanken på at de skal flytte langt vekk, og vil nok helst ha dem i nærheten her.

Vakre Carmen

Jeg er fornøyd bare de kommer til gode, snille familier som vil elske dem hele livet uansett om de er rampete eller snille!
Det er jo en kjensgjerning at RRer er sære og har mye personlighet!
Mor og far sier stadig at for å bli eid av en RR må man ha mye humor og evnen til å "svelge kameler". Og ikke minst tålmodighet!
Enn så lenge koser jeg meg med dem og prøver så godt jeg kan å oppdra dem slik at de blir gode representanter for rasen.

Slafs fra mamma Cala.

Valper på rømmen!

 Heisann, folkens

Nå skjer det mye her i huset! Eller rettere sagt; utenfor huset! 
Både i går og i dag har de tobeinte stukket av med valpene mine. De tar halsbånd og kobbel på dem og tar dem med ut på tur uten meg!

I går var de bare en liten tur rundt huset med dem, så jeg kunne følge med hvor de var, men i dag puttet de alle valpene inn i bilen og kjørte avgårde med dem! Og de var borte veldig lenge syns jeg.
Jeg måtte sjekke litt rundt omkring i huset og spurte far om han kunne finne dem for meg, men han bare ryddet og vasket som om ingenting skjedde.
Han vasket hele valpekassen og resten av huset mens mor hadde dognappet valpene mine!

Jeg tror egentlig han hadde kastet dem ut bare for å få fred til å vaske ordentlig overalt.
Han sier stadig at det lukter valp i hele huset...som om det ikke er verdens beste lukt?
Men han ble visst fornøyd til slutt, for når han var ferdig å vaske begynte han å steke vafler til en hel bataljon.
Jeg tenkte at han endelig skulle lage nok til meg også...så da la jeg meg ned og slappet av for å vente på godsakene.

Men rett før far var ferdig med vaffelstekingen kom hele flokken min hjem igjen, med en hel haug med tobeinte.
De hadde vært i Åsebøskogen på tur alle sammen. Mor hadde fått med seg med hjelpere nok til at alle ungene mine hadde noen i andre enden av kobbelet når de gikk på tur.
Mor var sprekkeferdig av stolthet over mine håpefulle små når hun kom hjem igjen, så de hadde visst oppført seg eksemplarisk. Som om hun burde ha forventet noe annet??
Det er jo mine vakre, små engler hun hadde med seg på tur!
Hun skrøt hemningsløst over hvor flinke de hadde vært i bilen både til og fra skogen. I skogen hadde de både tisset og bæsjet, og gått fint i bånd hele veien til Kistetjern.
Der hadde de fått løpe løse og kom fint når de ble kalt på, alle sammen.
(Det gjør visst ikke alltid jeg, sies det...)
Jeg vet ikke om hun var stoltest over at de hadde gjort fra seg eller at de hadde gått fint på turen.

Uansett var jeg veldig glad for at alle var kommet trygt hjem igjen.
Jeg håper det ikke blir flere sånne sprell fra mor og far fremover, da må ihvertfall jeg få bli med.
Det er mitt absolutte minstekrav!

Et lite spørsmål, hva er forresten en valpeannonse??
https://www.finn.no/bap/forsale/ad.html?finnkode=162065737

Til neste gang...
Slafs fra Cala

Noen ord fra valpekassen!

Hei alle sammen, Cala, melkefabrikken her.

Dagene går stort sett med til mating av småtassene mine. Glupske småtasser er de.
De vokser utrolig fort, de har lagt på seg mange ganger sin egen fødselsvekt allerede! Men det er jo egentlig ikke så rart siden de spiser hele tiden.
Jeg trodde det var ille når de hang i pattene for to uker siden, men det var bare skjønt. Nå har småtrollene fått kvasse tenner som de river og sliter med. De stakkars brystene mine er nesten blodige og revet i stykker etter mating. Dette er ikke vanlig hundeskikk vel?

Det er forresten ikke noe stort problem da jeg er en tøff Ridgebackmamma. Dette har vi funnet oss i gjennom generasjoner. Jeg bare legger meg ned og later som ingen ting, smerter er noe som hundemødre har lært seg å takle.

Tror ikke to-fot-mammaene er så flink. Det er sikkert.
Der har jeg sett at det ikke er mange igjen etter en stund. Iallefall har matmor kun en igjen her i huset etter sine tre kull.

Det er forresten skjedd litt med losjiet mitt. Jeg er kastet ut av soverommet. Sammen med gjengen min. Tror du ikke at hele bråkekassen er flyttet inn i stuen?  Det er jo egentlig ganske flott, for da får jeg være sammen med familien hele dagen uten å måtte fly frem og tilbake hele tiden.

Jeg tror matmor gjerne ville sove litt igjen. Matfar snorker uansett bråk han!
Eller kanskje det ble for mye prompelukt....de påstår at jeg gasser litt mye for tiden. (Er det så rart da når jeg må plukke opp etter ungene mine, jeg har jo ikke akkurat fingre å plukke opp med!)
Men jeg slipper å være alene med galskapen om natten likevel, for den to-beinte storesøsteren min passer godt på oss alle sammen. Hver eneste natt i ukedagene. Hun har tatt ferie for å være med oss! Hun er snill hun!

Kidsa har fått øynene opp for lek og moro. Kult! Og ikke nok med det, de har også FÅTT ØYNENE OPP, bokstavelig talt.. Hørsel har de også fått, selv om de ikke hører det spøtt av det jeg sier. Matmor sier det er typisk for unger, så da er det sikkert det.
De leker og herjer rundt i kassen, mellom mating og soving.

Der er jeg heldig som har mamma Troja til hjelp.
Hun elsker å leke og kose med de små englene mine!
Så når jeg er ferdig med matingen, kommer hun oppi valpekassen og rydder opp etter dem før hun leker litt med dem til de blir slitne og sovner.

Da får jeg litt fortjent Cala-tid og kan slappe trygt av utenfor kassen, mens bestemoren har full kontroll på de små.
Jeg syns det er en helt grei arbeidsfordeling! Og det tror jeg bestemor Troja gjør også siden hun fortsetter å hoppe inn i valpekassen hele tiden. Matmor må faktisk gi henne beskjed om gå utav innimellom sånn at valpene får sove i fred.
Da blir Troja litt fornærmet, og går utav mens hun sender matmor et blikk som sier; " Jeg skulle bare oppdra dem litt, og du er en dust".

Stort sett har vi det bra, men dagene flyr forbi uten at vi får gjort så mye fornuftig hverken de to-beinte eller jeg. Vi er for det meste oppi eller rundt valpekassen og nyter de små vidunderne mine.
Og det skal jeg gjøre nå, så dere får ha det så bra så lenge.

Vraff fra supermamma Cala!

Valpene er 1 uke gamle, og jeg er sliten!

Det har vært en tøff uke. Er dere klar over hvor mye arbeid det er med sånne småttiser??
Jeg er så sliten, altså. De skal jo ha mat til alle døgnets tider, disse små.
De henger i pattene med en gang jeg kommer oppi valpekassen, jeg får nesten ikke lagt meg ned en gang før de er der.
Og hvis jeg prøver å finne en god stilling før de får komme til, så hyler de og lager masse bråk. Kravstore små nurk.

Matmor påstår at de hverken hører eller ser noe enda, men da må de ha radar for de finner meg med en gang jeg kommer oppi valpekassen. Hver eneste gang!
Men jeg kan forstå at de er tunghørte ihvertfall med så mye lyd som de lager.
Jeg blir jo nesten døv av dem. Du kan jo kanskje tenke deg til det selv når 8 små valpiser hyler så høyt de kan samtidig!
Men når de sover er de vakre, og da får jeg en liten stunds pause for meg selv. Eller, det kommer an på om de slipper pattene eller ikke når de sovner...

Noen ganger må jeg ligge helt i ro til neste matrunde fordi de henger på puppen selv om de sover. Snakk om å sovne i matfatet!
Mor sier at jeg kan komme ut av valpekassen og spise litt selv og gå på do når de små sover, men jeg er ikke alltid enig.

I begynnelsen var det mye bedre om mor kom med maten min og lot meg spise i valpekassen mens valpene hang fast. Og det skjønte hun visst, heldigvis. For jeg fikk servert både mat og drikke stadigvekk. Men nå mener både hun og jeg at jeg trenger en liten luftetur ut av kassen iblant, så nå spiser jeg på kjøkkenet som vanlig.

Det er ikke bare at de skal ha maten inn jeg må ta meg av, jeg må til og med ordne opp når den skal ut igjen også! De klarer jo ingenting uten at jeg må hjelpe dem.
Hvis ikke jeg vasker dem, så glemmer de både å tisse og å bæsje.
Det var det ingen som fortalte meg før de kom.
Det er ikke bare bare å få 8 unger til å gå på do jevnlig, altså. Prøv det den som vil!





Og så har jeg en masete mamma/bestemor i Troja. Hun er visst superinteressert i valpene mine og prøver stadig å komme oppi valpekassen til dem. Men der går grensen min altså! Det er IKKE plass til 2 store og 8 små oppi her! Hun kan få beundre dem på avstand til jeg mener de er store nok til å bli rundsleiket av andre enn meg!

Hun kan få være mormor og de 8 ungene når de skal begynne å utforske verden utenfor valpekassen.
Jeg tror ikke det blir så lenge til, for de vokser kjempefort og er allerede dobbelt så tunge som når de ble født. De har lagt på seg hver eneste dag, alle sammen.
Men de må vel få åpnet øynene og ørene sine før de blir klare for å utforske mer enn meg og valpekassen. De er jo ikke akkurat stødige på foten enda heller. De vingler jo rundt som en full sjømann, sier matfar.
Storesøster lurer på om jeg får noe ekstra i foret mitt siden valpene mine vingler sånn.
De kan jo prøve å gå beint selv uten å høre eller se noe. Da tror jeg de også hadde vinglet litt.

Men nå er det matetid igjen, så jeg får avslutte skrivingen for denne gang.

Slafs fra 8-barnsmamma Cala

Endelig MAMMA!

Heisann, Cala her.


Mamma Cala faktisk!!! 
For her har det jammen skjedd store ting mens far purket og sov.

Dagen i går var et slit. Jeg fikk ikke roen på meg hele dagen. Jeg følte på meg at noe stort var på gang. Magen ville ikke slutte å bråke og knipe. Jeg visste det jo egentlig helt inni meg at nå ville jeg få valper!! 
Men at det ville være så vondt hadde jeg ikke peiling på. Jeg gikk og gikk hele dagen, strakk meg og gjorde alt jeg kunne for at de små skulle få litt bedre plass der inne. Det var til ingen nytte, for ut ville de. 
Vondt, ja.  Da den første knotten skulle ut skrek jeg så høyt jeg kunne og bet mor i skulderen. Jeg kunne jo ikke vite at hun bare skulle hjelpe min førstefødte trygt ut! Men mor var tålmodig og jeg fikk ikke kjeft i det hele tatt. Det gikk ikke bedre med den andre skulderen hennes når neste mann ville ut. Jeg beit i den også mens jeg hyylte av smerte og frustrasjon. Det er ikke moro med småttiser på vei ut av magen og mine edlere deler. Prøv det den som vil!!!!

Fikk forresten besøk av den snille naboen. Hun med prikkedyrene. Hun var innom og hjalp meg masse.  
To beint søster`n min var også der. Hun var der og trøstet meg hele natten. 
Far derimot var knapt innom, han tok puten sin og gikk før det ble action. Kjiiiping.

Jeg tror de var litt usikre på om kidsa faktisk ville ut. HA. Det var jo ikke plass til dem der inne lenger, så ut måtte de jo. 
Mor fikk første bittet kl. ti på ett om natten og neste 20 minutter senere. Hun fortjente det jo litt også. For hva skulle vel hun rote rundt der bak for?

BTW, det var ikke nok med to smertefulle fødsler. Nehehei, her var det ikke tomt ennå. Hele natten gikk med til disse pinefulle fødslene. Hør bare her:

Etter at de to første jentene mine så nattens mulm og mørke, kom der en gutt kl 0221, en pike 0242, en herremann kl 0325, og en skjønn prinsesse kl 0356. Men da ville jeg ikke mer. Jeg trengte å hvile litt, så jeg tok neste en times pause før min siste småfrøken kom til verden kl 0453.
Da var det over. Nå var det nok.
En slitsom natt. Det ble ikke flere bitt-merker på mor. Hun hadde vel lært at det var best å holde seg unna en fødende mors snute.

Forresten var det en liten ting som jeg presset ut kl 0611 også. En kjuagutt som hadde klort seg fast der inne. Nå var det jo rikelig med plass der inne så han hadde egentlig ikke tenkt seg ut i dag. Halestussen kom nesten helt ut med rumpen godt skjult på innsiden, før han like godt krøp inn igjen. Frekkasen. Jeg ville ikke gjøre dette flere ganger, så til slutt fikk jeg presset den lille knallen ut også. 
Nå var det vel over med stress og mas.

Nope. 
Nå får jeg ikke fred i det hele tatt. De henger jo på puppene mine HELE tiden jo.

Det gjør egentlig ikke så mye. De er jo superskjønne, bare se her:

8 små røvere ble det til slutt.

Nå tror jeg at potene og tastene må hvile litt, de søte små må mates. 
Men ikke stikk til skogs, for her er ikke historien ferdig skrevet.

There is more to come, tror jeg. Bare ikke i dag.

Hilsen en sliten mams

Cala

Bjeff, prinsesse Cala her.

Det er egentlig ikke noe spesielt å melde. Bortsett fra at det stadig blir vanskeligere å reise seg fra liggende stilling. Det er kanskje mulig at jeg burde tenke litt på linjene igjen.

Det som er positivt med en tønnefasong, er vel at jeg ikke trenger å reise på disse hersens utstillingene. 

Det er forresten alfa-tobeinten som pleier å sovne på disse. Han er ikke så engasjert som mor. Jeg synes jo egentlig det er litt spennende når vi løper rundt i ring sammen med andre, hvis jeg skal være helt ærlig. Det vanker så mange godbiter da.





Her i kåken er det noen forandringer nå. Det ligger masse poser i gangen, som ikke har vært der før. Det lukter litt som avisen som alfaparet kikker i av og til. Det er massevis av dem. 
Lurer litt på hva de skal brukes til og hvorfor vi har fått så mange.

Skitt på med disse linjene, mat må man jo ha.
Mor ble litt sint i går, da jeg endelig klarte å rive for-sekken ut av hendene på henne. Himmelriket fløt utover hele kjøkkengulvet.
Mor ble litt av en VARG, selv om jeg hjalp å rydde (slafs) så fort jeg kunne.
Mener helt bestemt at jeg klarte å rydde minst en og en halv middag (nam) før hun utrolig nok loset meg litt bestemt ut fra kjøkkenet!
Utakknemlige tobeinte terrorister. 
For det kan de absolutt være nemlig. Fikk ikke kvelds etterpå, det glemmer jeg IKKE så fort!

 Noen ganger jager de meg ut fra stuen også. Bare fordi jeg sprer litt flatulens. Riktignok kan vi se skyen som flyter rundt i rommet en god stund.... Bagateller tenker jeg. Tofotingene har ikke min luktesans engang!!


Altså, det er ikke meningen å være ufin. Jeg har vært litt uggen og kvalm i noen dager. Faktisk helt siden alfatispe tofotingen jaget meg ut av kjøkken-himmelen. Kanskje jeg ble så skremt (jaaa, liksom) at magen er satt i en slags permanent luftestilling? Tror egenlig ikke det. 
Jeg kan sikkert skylde på valpepromp, eller?

Det er også mye bevegelse der under puppene mine. Som forresten er blitt ENORME. Hvis disse parasittene som eser ut inni meg, ikke slutter å vokse, kommer jeg til å slite brystvortene sår og øm langs gulvet.

Cala på dag 58

Hvorfor i hulebjørnens hi skal puppisene mine bli så digre?
Gamlemor Troja sier jo at iglene er ganske små når de detter ut av stumpen(!!!) min.
Det er visst meningen at de skal sutte på disse daiene mine. De må jo ha noen gigantiske kjefter. Håper ikke gapene deres er full av kvasse pigger. Da skal jeg si min hjertens mening om små plagsomme hundebarn.

Et bekymret og spakt klynk fra

Prinsesse Cala.

Vet'n hadde rett!

Hjelpe meg, veterinæren hadde faktisk rett!
Det er en hel flokk med valper i magen min. Nå har jeg sett det selv, så nå tror jeg på det!

Jeg fikk ikke middag i dag. Og det bare fordi vi skulle til vet'n og ta bilder, sa mor.
Det blir jo tatt bilder av meg støtt og stadig, og det har jo aldri hatt noe betydning for maten min før, så jeg skjønte ikke hvorfor jeg ikke skulle få middag i dag.
Jeg prøvde iherdig å få mor til å forstå at jeg holdt på å sulte ihjel, både med blikk og lyder, men mor var standhaftig og sa: "Ingen middag på deg før vi har tatt bilder" 
Blææ, teite mor!

Vi dro endelig avgårde for å ta disse bildene.
Når vi kom frem jeg ble tatt med rett inn på fotorommet hvor de la meg sidelengs på et kaldt bord hvor det rareste kameraet jeg noen gang har sett ble plassert et lite stykke over magen min, og så tok vet'n 1 bilde og så var vi ferdige.
Ingen middag bare for dette?? 1 eneste bilde!?! Helt alvorlig?!

Et minutt senere fikk jeg se bildet, og jeg trodde nesten ikke det jeg så!
Kameraet hadde tatt bilde inni magen min, og der var det faktisk helt fullt av valper!
De lå helt hulter til bulter og det var helt umulig å se hvor mange det er, men jeg har helt klart magen full i valper!
Hjelpe meg, hva skal jeg gjøre nå??
Det kravler og beveger seg masse inni magen, og hvis de vokser eller det kommer flere inni der kommer jeg til å sprekke!!
Jeg håper mor og far ikke har tenkt å la dem fortsette å bli inni der lenge...

Jeg venter i spenning på hva de har tenkt å gjøre med saken.  Noe vil vel skje snart, regner jeg med. Mor og far pleier jo å hjelpe meg når jeg trenger det.
For eksempel sånn som den gangen jeg falt ned i en sprekk i fjellet og satt fast rett over sjøen.
Da fant mor meg, og far hoppet ut i sjøen og reddet meg ut av fjellsprekken.
De har jo faktisk vist at de er til å stole på når det gjelder, så de ordner nok opp for meg denne gangen også. Jeg får bare vente og se hvilken løsning de har på dette...

Til neste gang, ha det bra. Nå skal jeg få meg litt mat!
Snakkes!
Hilsen Gala Cala

Valpekassen har kommet i hus. (Eller "ikkefredkassen"?)

Sjallabais Tofotinger.

Dronning Troja her.

Long time no see, som det sies her i huset.
Her har det skjedd mye for oss i hundehuset. Fatter`n har snekret sammen det som jeg kaller "Ikkefredkassen". Sist jeg var inne i en slik, datt det ut 11 små-djevler av enden min!!
Denne kassen skal iallefall ikke jeg krølle meg sammen oppi igjen, klok av skade som de sier. Dette skal ikke jeg lures til enda en gang.
Det får da være måte på hva gamle damer må finne seg i.
Men den ser jo veldig behagelig ut da. NEI, nå må jeg skjerpe meg.
Forresten er datteren min Cala blitt smellfeit.
Eter som en villvette og Mor og Far mater henne mer enn meg. Jeg som er sjølvaste Dronningen her. Rett og slett dårlig gjort er det. Men hevnen er søt.
Plassen i "ikkefredkassen" skal jeg rett og slett overlate til den blonde godtroende, frekke jentungen min......
Det jeg ikke forstår helt er at det ser ut som om tobeiningene mine inviterer henne inn i dette ufredens snekkerverk.

 Nok om det.

Det er ikke mye trim å få her for tiden. Mor og far sier at det er litt skummelt der ute. Flere av mine medsøstre og brødre har blitt kjempesyke. Ikke engang vet`n vet hvorfor. Så vokt dere vel.
Her er det stort sett Caos som vokter. Snill gutt, men litt dum. Tror at, når det er bosstømming og spannene ruller forbi, skal det jages.
Ahhgh, nå henger blondinen med blikket og vil gjerne bjeffe litt innpå her hun også. Ettersom hun skal bli plaget med nevnte kasseplage, tenker jeg hun skal få ule litt hun også.

Jeg må bare si at jeg husker jo at mamma Kela hadde også tilholdssted i denne da jeg fikk være amme for mine halvsøsken.
Det hadde egentlig vært litt koselig å gjenta det. Håper egentlig det.


Jada masa. Nå VIL lille jenta (lille!HAHA) boffe litt hun også.
OK,OK du skal få slippe til.
På gjenlyd, bjeff fra
Dronning Troja





Endelig lot mutter`n slipp på tastene.
Utrolig at den gamle skrotten fremdeles kan skrive. Skjelven er hun og lange klør har hun også.
Jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke liker å klippe dem. Det er jo bare å legge seg ned på siden og motta godbitene som hagler, når man er rolig vel og merke.
Det kan jo hende at hun bare er svært forfengelig.
Hva blir det neste? Nytt halsbånd med bling? Hehe, hun er jo en skrullete gemlis. Sier at far og mor sin flotte hjemmelagede seng til meg er en bråkekasse? Phø, den er jo helt stille jo!
Mutter`n er jo blitt helt skjør mellom ørene. Ikke rart hun lar meg spise maten hennes av og til.
Skulle forresten bare mangle. Skal jeg holde den flotte fasongen jeg har fått nå, trenger jeg alt jeg kan få fatt i. Far glemte forresten en godteripose igjen på stuebordet i går kveld. Det ble en ypperlig frokost. Neste gang kan han godt la det være litt igjen til meg. Posen var god den, men ikke særlig mettende tom.
Oops, der kom den fryktelige magen min i bevegelse igjen. Tror jeg må en tur til min spesielle venninne, veterinæren Helen. Hun kan sikkert finne ut hva som plager magen min.
Flink dame, forrige gang jeg var hos henne var det jo dette klisset da, men det er hun vel ferdig med..
Tror helt sikkert at magen ikke får nok mat. Men det er noen rare bevegelser der nede som jeg ikke liker helt. Buler og bumper som kommer ut og beveger seg rundt omkring.
Gjeeesp. Oi, beklager altså. Jeg er så trøtt for tiden.
Nå orker jeg ikke å klynke mer til dere.
God natt alle sammen.

Boff fra
Cala (alias Tjukkebolla fremdeles)

Jeg har begynt å bli tjukk!

Vel, det er i alle fall det mor og far sier.
Nå heter jeg ikke bare Gala Cala lengre, nå heter jeg visst Bolla og Tjukken også! Hørt på maken! Jeg er da ikke tjukk! Jeg kan strekke meg til at jeg er i bittelitt god stand...kanskje.

Cala dag 49

Men kjært barn har mange navn, visstnok.
Og jeg vet at de er veldig glade i meg, for nå for tiden får jeg masse ekstra god mat og det flere ganger om dagen.
Kanskje de har forstått at jeg trenger mer mat etter at de trodde jeg hadde spist valper??
Uansett så nyter jeg det mens jeg kan, man vet jo aldri hva disse tobeinte bestemmer seg for neste gang.
For alt jeg vet kan de jo plutselig finne ut at jeg må på slanking sånn som mamma Troja må av og til.
Det har jo alltid vært hun som er den lubne av oss to, men nå mener de at jeg har tatt henne igjen.
De har jo seg selv å takke, med all den ekstra maten jeg får.

Mor syns ikke det er gøy å jogge med meg i bånd lengre, hun sier jeg "tar helt av", og at jeg er blitt så tung at hun ikke klarer å holde meg igjen da.
Gjør det noe da, hun kan jo bare slippe taket i båndet.
Jeg klarer helt fint å løpe på egenhånd!
Men da blir mor grinete og sier at vi må ha bånd på langs bilveien.
Hun er ganske streng når det passer henne...men akkurat her må visst både far, Troja og jeg bare godta det. For nå har hun lagt ned veto mot jogging og herjing på tur fremover.
Ihvertfall når vi går langs veien.

Det var bare et lite hjertesukk fra meg i dag.

Hilsen Cala, alias Tjukkebolla.

Neste generasjon på vei...

Hei, folkens.
Jeg er Cala.
Eller Gala som de ofte kaller meg...tror de har en slags talefeil i familien innimellom.

Jeg har fått en pinne av mamma Troja som hun sa var stafettpinnen. "Pinne er pinne", sa jeg og tygde den i stykker!
Men da fikk jeg beskjed om at den ikke skulle spises, men at jeg skulle bruke den til å skrive på Kelangobloggen med.
Nå er jeg visst gammel nok til å begynne å bidra litt, ifølge mamma Troja.
Akkurat som om ikke jeg bidrar...jeg bidrar hele tiden.
Jeg spiser opp all mat som ingen andre vil ha. (Noen ganger før de får muligheten, men det er jo bagateller. Det viktigste er at den blir spist! )
Jeg graver til stadighet hull i plenen slik at det ikke skal komme mose... (eller bare for moro skyld)
Og ikke minst er jeg en veldig god støtte for mamma når hun finner gode lukter i skogen. Da er jeg der med en gang og skal hjelpe henne å finne ut hva det er som lukter så godt. (og eventuelt spise det før hun får tak i det. Hun har ikke godt av å spise så mye, for hun legger så fort på seg, sier mor og far)
Så jeg bidrar allerede i aller høyeste grad mener jeg!
Men nå skal jeg altså begynne å skrive også!

Jeg kan jo fortelle litt om hvem jeg er. Ja, bortsett fra at jeg heter Cala altså.
Jeg er litt over 3 år og er datteren til Troja. Jeg bor sammen med mamma og den tobeinte flokken vår.  (Og så broder'n Caos som bor i kjelleren da...)
Jeg er en flott ung dame med bestemte meninger, samtidig som jeg er myk og ikke liker konflikter noe særlig.
Jeg er det de kaller levernese, noe som betyr at jeg ikke har genet for sort farge og dermed har brun nese i stedet for sort, som mamma og broder'n. (Sånn kort fortalt)

Jeg elsker å lære nye ting så lenge jeg får godbiter som belønning, jeg er smart og vakker, og jeg hater lyden av bosspann som rulles forbi eiendommen vår!
Og ikke minst: Jeg skal snart bli mamma! (Ihvertfall ifølge de tobeinte og vet'n)

I sommer var vi på bobiltur som vanlig, og vi dro sørover som mor og far hadde planlagt. Men når jeg fikk løpetid, (som mor og far tydeligvis hadde ventet lenge på, for de ble veldig glade), så ble vi kjørende rundt og rundt på Jylland i Danmark.
Vi kom liksom ikke oss videre sørover i Europa som vi hadde tenk.
                                                                                                         
I stedet dro vi på mange besøk til en flott hannhund som jeg fikk leke med helt alene. Vi hadde det veldig gøy sammen, og lekte masse i hagen hans, men de siste dagene ble leken litt annerledes og til slutt var jeg litt lei av alt sammen, så da dro vi endelig hjemover igjen.

Etter det har jeg vært hos vet'n et par ganger og den ene gangen ble jeg lagt på et bord og måtte ligge helt i ro mens vet'n smurte noe gugge på magen min og sa det var valper inni der.



Vel spiser jeg det meste, men valper har jeg virkelig ikke spist!! Men mor og far og Tonje-Elin ble helt i ekstase og ga meg masse kos og ros, så da er det vel greit.
De får bare tro hva de vil.
Men jeg syns det er rart at jeg kan få kjeft for å spise kyllingfilet fra kjøkkenbenken eller hjortebæsj i skogen, mens de er superfornøyde med at jeg tydeligvis har spist valper.
Tobeinte er rare!

Når vi først er inne på rare ting, så må jeg innrømme at jeg ikke har følt meg helt som meg selv i det siste.
Jeg har blitt rund i magen og puppene mine er begynt å henge når jeg sitter.
Og så har jeg et utømmelig behov for kos og nærhet, og vil helst være i nærheten av mor døgnet rundt. 
Hun er virkelig ikke SÅ spennende å være med, så jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg vil være med henne hele tiden. En ting er når hun gir meg mat, eller gjør seg klar til å gå på tur, men nå vil jeg være med henne hele tiden liksom.
Og alle i familien og de som kommer på besøk koser masse med meg, stryker meg på magen og spør om jeg har noe inni der.
(Selvsagt har jeg noe inni der, det har vel alle!?! Tarmer og sånt har vel alle sammen, eller??)
Og om jeg skal bli mamma...?
Siden alle spør, og mor, far og vet'n har sagt det, så skal jeg sikkert det.
Så siden alle de tobeinte oppfører seg så snålt så har jeg jo skjønt at det er noe uvanlig som foregår med meg. (Det er jo ikke akkurat vanlig å ha spist valper. Og det uten å vite det selv!)

Jeg har bestemt meg for å nyte all den ekstra oppmerksomheten og kosen så lenge det varer, så får de tobeinte bare tro at jeg har spist valper...

Nå syns jeg at jeg har bidratt nok for en stund, så dere får ha det bra så lenge.

Hilsen Gala Cala

Generasjonskifte

Hei, mine venner.

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her inne.
Men jeg kan fortelle at det har vært noen tøffe år siden sist.

Først og fremst må jeg jo si at jeg de siste 3 årene har jeg måttet dele all kos og oppmerksomhet med 2 av ungene mine. Eller pøbelfrøene om man vil... Cala bor her oppe med meg hele tiden, og Caos bor i kjelleren sammen med Tonje-Elin, men kommer ofte opp for å være med meg.
Og ikke bare har oppmerksomheten og kosen blitt delt, jeg har til og med måtte kjempe om maten med disse 2 grådige ungene. Jeg er sikker på at jeg har fått mye mindre mat og lever nå nesten på sultegrensen på grunn av at de også skal ha. 
Ikke at mor og far er enige i det virker det som. De mener fremdeles at jeg ikke har lov å forsyne meg selv hvis det står uspist mat på bord og benker i huset.
Jeg tenker det er bedre jeg tar den, som virkelig trenger næringen, enn at den skal stå der og ikke bli spist...
Noen ganger tror jeg de mener at jeg til og med har fått litt for mye mat i forhold til hva jeg skal ha, for de påstår at jeg har lagt på meg og har blitt litt rund. Men det kan ikke være mulig med så lite mat som jeg klarer å karre til meg med de 2 slukmåsene i huset.

Men jeg er tolererer dem, og må innrømme at jeg har blitt vant til å ha dem rundt meg. Jeg kan faktisk strekke meg så langt å si at jeg syns det er greit å ha dem i hus. De kan jo være litt moro å leke med innimellom.

 De fleste ungene mine flyttet hjemmefra rundt 3 måneders alder, og det var ok. Spesielt siden mange av dem kommer hjem på besøk med jevne mellomrom. Da er de liksom ikke forsvunnet helt ut av livet mitt likevel, og det liker jeg. Men det er greit at de ikke bor her alle sammen, for da hadde det sikkert ikke vært noe mat igjen til meg...

Men tilbake til hvorfor det har vært tøft de siste årene. Det er ikke bare på grunn av ungene mine.
Et halvt år etter at ungene mine var flyttet hjemmefra ble jeg alvorlig syk og holdt på å dø.
Jeg fikk en infeksjon i livmoren som endte med at jeg måtte opereres.
Det var rett før det var for sent når de endelig fant ut hva som var galt med meg, og jeg var sluttet å både spise og drikke, men jeg klarte meg heldigvis og jeg ble sakte bedre. Det tok lang tid, og mor og far var lenge redd for at jeg skulle dø, men med masse omsorg, kjærlighet og rett medisin ble jeg helt frisk igjen.

Som om ikke det var nok, så ble jeg alvorlig syk enda en gang i fjor sommer. Da hadde jeg visst spist noe som ikke var så bra for meg... I hvert fall var det det veterinæren sa etter at hun måtte hasteoperere meg en lørdags kveld. Mor og far merket at jeg ikke var meg selv og ble redde for at jeg hadde fått en ny infeksjon i kroppen, så mor tok meg med til veterinæren for å finne ut hva som var galt. Når de undersøkte meg fant de ut at jeg hadde spist noe som hang fast med den ene enden i magesekken og den andre enden var langt inni tarmene mine. Veterinæren sa at hvis jeg hadde kommet litt senere hadde tarmene mine blitt hull på og jeg hadde ikke overlevd.
Men enda en gang ble jeg frisk etter å ha blitt operert, og nå håper mor og far at jeg er ferdig med sånt, sier de.
Det håper jeg også. Det er ikke gøy å være syk. Det eneste som er positivt med det er at jeg får ekstra mye kos og masse leverpostei med medisin i. Men leverpostei kan jeg sikkert få når jeg er frisk også hvis jeg bare ser bedende på mor og far. Ingen kan jo motstå mine vakre øyne.

Jeg er også blitt veteran siden sist jeg skrev, og nå er det på tide at neste generasjon tar over.
Denne sommeren har vi derfor brukt til å bli kjent med en flott hannhund i Danmark som skal bli pappa til mine barnebarn, og Cala skal bli mamma.
Men det skal hun få lov å fortelle om selv en annen dag....

Hilsen kommende bestemor Troja

Troja`s latterkule.

Hallois alle sammen!

Lattermilde Troja her.
Her hjemme har det jammen vært fart den siste uken! Valpene har fått større rekkevidde og skarpere/flere tenner, og farten har økt betraktelig. De er jo litt sjarmerende også da. Til forbedring vil jeg si.
Her en kveld fant jeg ikke to av valpisene mine, de var søkk borte.
Men jeg burde jo visst at det var matmor og far som hadde tatt hånd om dem. Godt også. For de sjarmerende små kom hjem med ikke mindre enn 76 kg for!!! De burde ikke stukket av for mindre enn 80 kg synes nå jeg!!
Nå er det slutt på kjedelige og langtekkelige hvileperioder, hvor mor og far strakk seg ut på sofaen, (hvor JEG, Dronningen, ikke får komme oppi. SNØFT) Slutt på avispapir som ligger stille i valpekassen og bare trekker fuktighet. Slutt på soldager hvor småtrollene var ute hele dagen og fikk tømt ut energien på hekken, gravd huller i plenen og ellers fikk spist det meste av hagepynt og blomster....
Nei, nå er det en ny tid med nye utfordringer for småttisene (og meg selv selvsagt).
Ta nå tidligere i uken f.eks: Knøttene forlot meg alene hjemme! HALLO! De er knapt kommet ut av valpekassen og så stjeler matmor og far hele flokken min!

Maken til frekkhet har jeg ikke vært med på siden min helgeflørt med Kiiro i Sverige (kniis).
Hehe, sporet visst litt av nå...

Full helsesjekk!

Ehrmm, heldigvis kom de trygt hjem igjen etter å ha vært borte i noen timer, men tror du ikke jeg fikk snusen i hvor de hadde vært?
Å joda. Det var ikke vanskelig å lukte. Det stinket formelig Vetrinær av dem.
Ikke bare EN, men mange!
Da mener jeg at det luktet mange veterinærer av ALLE småfotingene mine. Hva i alle dager har de vært med på som jeg har gått glipp av???
Tydeligvis var de innom hos vet`n og alle på kontoret hadde klådd på babyene mine. Jeg la også merke til at det luktet svakt blod av nakkene deres. Ka søren!?
Har ikke engang vet`n respekt for meg lenger? Og jeg som trodde vi var gode venner...
Håper at villbassene tar seg tid til å fortelle meg om det en gang, for dette likte jeg ikke.

Trygge små som sover på Vet'ns fot

Ferdig vaksinert og chippet

Kjedelig å vente på tur

Sover gjennom både vaksine og chip

Men; haha, jeg ler nok sist uansett!
For igår, lørdag, hadde vi en artig opplevelse sammen.
Hehe, tror du ikke folka jeg bor med stappet alle kidsa og undertegnede inn i to biler og kjørte til Bergen by?
Jommen gjorde de det. Og vel fremme møtte vi flere kjente fjes, til og med Akeelah, Mira og Ayla var møtt opp for å "hjelpe" til med... joda, du gjettet det; TUR!
Hahahahaah. Litt av et syn. Dessuten var ikke de firfotede søstrene mine ikke mye til hjelp.
De hadde kun øyne for hverandre, aller helst ville Akeelah og Ayla måle krefter på RR vis (med biting og knurring), og stakkars Mira.
HUN trodde det var verdens ende, livredd for at noen skulle spise henne opp. Ikke jeg, ikke Ayla og heller ikke Akeelah. Men det var nok de små, rampete skrukketrollene som skremte livskiten av henne.
De hang fast i hvert sitt bånd med tofotinger på slep, som ikke visste om de skulle gå fremover eller bakover, for å løse floken alle småttisene hadde laget med båndene sine.
For et syn!

Valper i alle retninger

"La oss lage en skikkelig floke nå!

Far prøver å overtale de små til å gå på metallristen

Dette gjorde uken for meg. En hel time travet vi rundt i Bergenhus sitt uteområde, og jeg koste nesten halen av meg. Det var det glade vannvidd.
15 firfotinger, med smått, stort, nysjerrige, lykkelige, forvirrede, sinna og livredde bikkjer.
Alle sammen hektet fast i 10 lettere fortvilede hundeførere av forskjellig erfaringsnivå. Hehe.
Det var slett ikke bare jeg som synes det var et nokså spesielt og underlig syn. Jeg tror ikke det var en eneste tofoting vi møtte, som klarte å holde smilet tilbake.
Et syn for Guder, Dronninger og tobeinte m.a.o.

Braff, og hehe til neste gang.

Fremdeles Dronning.
Lattermilde Troja.

Deler av flokken. Ikke lett å få tatt gruppebilde av alle sammen